Vel, hva skal jeg si. Jeg er sliten. Ikke så sliten at jeg holder på å gå på veggen, men litt oppgitt over at timene i døgnet ikke strekker til. Det er mye som foregår for tiden. Har begynt på skole (kveldsundervisning) med tilhørende lekser og prøver i de fleste fag. I tillegg har jeg kjøretimer i ny og ne, alt for få om du spør meg, med tanke på at oppkjøringa er om knappe to uker. Også er det jenta, så klart, som jeg automatisk prioriterer framfor alt det andre. Hun skal ikke lide av at jeg er dårlig på å planlegge og tilrettelegge. Må nok litt prøving og feiling til her, kjenner jeg.
I løpet av dagen skal jeg få til å aktivisere jenta, gjøre husarbeid (T svikter veldig på dette området for tiden -"du er jo hjemme nesten hele dagen, da kan vel du gjøre det?") samtidig som jeg prøver å få til en trilletur for å lukte på høsten og se det falne løvet, -jeg elsker høsten. Lekser, middagsspising og andre ting som feks å slappe av, se på tv, styre med hobbyer kan jeg se langt etter. Jeg må jo tross alt sove også.
Legen er skeptisk til at jeg har så mye å gjøre nå. Hun vil fortsatt ha meg inn til samtaler annenhver uke. Jeg har ikke så mye å si på samtalene, bortsett fra at jeg er sliten til tider, har ikke så mye tid til meg selv og ikke mye tid til å slappe av. Er jo ikke så mye å gjøre med det akkurat nå. Men det er jo bare for en periode, tenker jeg. Kjøringa er forhåpentligvis snart i boks, så slipper jeg å ha giring, clutch'ing, speilbruk og sånt i hodet. Så kan jeg fokusere på skolearbeid. Føler meg ikke komfortabel med å la svigermor passe jenta (selv om hun gjerne gjør det) både når jeg skal kjøre og gjøre lekser på samme dag. Da går det fort 4-5 timer.
Og for ikke å snakke om T og meg. En sjelden gang er jeg våken før han drar på jobb. Når han kommer hjem er det 5 minutter til jeg må gå til bussen. Ellers kommer jeg for sent, om jeg må ta neste buss. Jeg er hjemme rundt kl 22, da går han i seng. Huff, ikke akkurat noe å skryte av!
Men, skal sies at jeg kjente meg litt stolt i dag. Jeg tok med meg ei bok vi må lese ift. skolen, da jeg skulle ta buss til ei venninne i dag. Jeg leste og leste, mens jeg venta på bussen, i bussen, på vei hjem i bussen. Hadde såklart jenta med meg, i vogna. Akkurat da følte jeg meg litt viktig. Jeg er mamma. Jeg er student. Jeg klarer å kombinere.
Det er akkurat sånn jeg tror andre føler. Mennesker som jeg beundrer - folk som kan kombinere flere roller. Tror det er det som er å være sterk. Feil ord, men kommer ikke på et bedre.
Har ei jente i klassen, virker litt sånn viktigper-aktig i begynnelsen, men hun er nok egentlig veldig smart, lærevillig og interessert i det meste. Hun sitter å strikker i timene, har fancy briller, er engasjert og aktiv. Kjenner at jeg beundrer henne litt. Selv om mine briller ikke er så fancy, eller at jeg ikke har med strikketøyet mitt til timene, så er jeg også engasjert og aktiv. Og jeg er den beste mammaen jeg kan være. Så kanskje jeg skal beundre meg selv også innimellom.
