Dette innlegget hadde jeg egentlig ikke tenkt å skrive. Eller, hadde håpet på å ikke trenge å skrive. Etter omtrent to år med blogg-tørke sitter jeg her igjen. Tilbakevendende depresjon. Forverring av angst. Panikkanfall. Ambulanse. Sykemelding. Oppfølging av psykolog og lege. Ny runde medisinering.
Etter at jeg slutta hos psykologen for 1,5 år siden og medisiner for ett år siden, har jeg hatt det bra. Det har vært turbulente perioder, men gått greit. Tidligere i sommer følte jeg meg sliten, tappa for energi og med liten lyst til å gjøre noe som helst. Ting ble et ork, og jeg var i dårlig humør. Kjente igjen mange av følelsene, og tok kontakt med VPP på sensommeren for å snakke.
På første timen fikk jeg utlevert de samme skjemaene jeg har sett mange ganger før. "På en skala fra 1-5 hvor ofte er du trist og/eller nedstemt" Da de var utfylte, tenkte jeg "Oi." - dette var ikke bra.
Tre dager etterpå krangla T og jeg. Flytting, må hjelpe hverandre mer, dårlig humør, sur kjerring, skjønner ikke, du anstrenger deg ikke nok, om jeg flytter kommer jeg aldri tilbake, er du ikke glad i meg mer, siste sjanse.
Dette var kvelden før jeg skulle begynne i ny jobb. Tenk, jeg hadde endelig, etter mange år, klart å få meg en fast deltidsstilling med 50%! HURRA!
Jeg sov omtrent en halvtime den natta, hodet kokte over med tanker. Tanker om oss, om jentungen, om jobb, om psykologen, alt.
Så kom dagen, opp før klokka ringte, kjørte T og jentungen ut, hjem igjen, og gikk ned til jobb. Dagen gikk forholdsvis greit, selv om jeg var så sliten i hodet og i kroppen at da jeg gikk hjem var det eneste målet mitt å nå fram til ytterdøra før jeg begynte å gråte.
Da kvelden kom, ville jeg legge meg tidlig, for å være klar til neste dag på jobb. Tankene hadde svirra helt siden gårsdagen, og de fortsatte etter at jeg hadde lagt meg.
Om jeg begynte å gråte før eller etter at T kom inn, husker jeg ikke. Først tårer, snufsing. Så gråt jeg og hulka så høyt at jeg skremte meg selv. Vanligvis misunner jeg de som er i stand til å gråte, men dette var rett og slett ubehagelig. Jeg mista kontrollen, klarte ikke å stoppe. Innimellom klarte jeg å prate, vi snakka litt sammen. Om hvorfor jeg gråt og om at jeg var livredd.
Så begynte det. Jeg fikk ikke puste. Hev etter luft, skjønte ikke, plutselig sto jeg på gulvet ved døra. Husker jeg ropte "hva er det som skjer?" T holdt rundt meg, men jeg løp på do - følte jeg måtte spy.
Jeg var svimmel, hodepine, fikk fortsatt ikke luft. Jeg satt på gulvet ved doen, rommet gikk rundt så jeg måtte legge meg ned. Jeg gråt fortsatt, og det kom rare lyder ut av meg. Hikst, hulking, vet ikke om jeg ropte eller om det var lyden av å ikke få puste, men alt jeg tenkte på var at jeg var blitt gal. Jeg prøvde å se i taket, men jeg hadde ikke kontroll over øynene mine. Klarte ikke å fokusere, blikket gikk fram og tilbake - "nå klikker jeg, nå har det klikka for meg." Jeg holdt hendene foran øynene, sånn at jeg ikke kunne se, ikke merka at jeg ikke hadde kontroll. Ville ikke vite det.
T løp fram og tilbake, prøvde å roe meg, sjekka at jentungen ikke hadde våkna, ringte legevakta, svigermor, fant fram klær til meg, holdte rundt meg, kledde på seg selv. "Nå kommer de snart, nå kommer de å henter oss"
Jeg tror jeg klarte å nikke, jeg hadde lyst å snakke, alt jeg fikk fram var "hjelp."
Da ambulansen kom, satte de meg opp, holdt rundt meg, og vugget meg fram og tilbake som jeg skulle vært et barn som hadde slått seg. Jeg klarte å roe meg nok til at de fikk i meg litt vann. Etter en stund, var det på med skoene, og de måtte veldig sakte geleide meg ut - jeg holdt enda hendene foran øynene, mens jeg gråt og hulka meg ned trappa.
Blodtrykket ble målt hele veien til legevakta, de sa pulsen var gått ned. Så lenge jeg lagde lyd mens jeg pusta så klarte jeg å fokusere på det. Men flere ganger, spesielt da jeg kom inn i bilen og inn på legevakta begynte jeg å måtte hive etter luft igjen.
Jeg ville ikke se, ville ikke vise meg, bare gjemte meg i hendene mine, dekte for ansiktet og øynene, og tuta mens jeg pusta. Det tok vel en god halvtime før jeg klarte å fokusere på at det var noen som snakka til meg. Jeg klarte å nikke, og etterhvert også svare på spørsmål. De ville ikke slippe meg derfra før jeg tok hendene vekk fra ansiktet, og klarte å se på de.
Har aldri skjemtes så mye i mitt liv. Å sitte der som en forvokst, bortskjemt unge som griner for at man er redd.
Fikk sovemedisin og sykemelding ut uka.
Jeg måtte få T til å ringe jobben å si at jeg var blitt sykemeldt. Klarte ikke tanken på det selv, ville bare gjemme meg under dyna, slå av lyset og være alene.
Dagen etter måtte jeg på hastetime til psykiater. Viste meg tips til hva jeg skal gjøre om jeg får anfall igjen. Snakka mye om at alle tror man blir gal, det er ikke farlig, husk å kjenne på deg selv at du faktisk er i rommet, at du kan se taket og kjenne gulvet, om man begynner å miste kontakt med virkeligheten. "Hæ?"
Legen ville de første ukene ha meg tilbake i jobb. Fikk sykemelding for en halv uke i slengen. Det å måtte dra opp til legen to ganger i uka for å få ny sykemelding, for så å dra innom jobb å levere den, to ganger i uka, det gikk ikke bra. T ble med til legen, forklarte alt jeg ikke makta å si, mens jeg satt å gråt igjennom hele timen. Da skjønte han kanskje alvoret, og jeg fikk en måneds sykemelding.
Sjefen var ikke like lett å ha med å gjøre. Ringte meg, kjefta, skyldte på meg, at alle de andre må jobbe ekstra, det er best for meg å komme tilbake så ikke de andre blir sure, hun får så mye ekstra arbeid, det er så vanskelig å finne vikarer, jeg har satt henne i en veldig vanskelig situasjon, hun må vurdere å kansellere kontrakten min.
Jeg har hatt utallige samtaler med NAV, fag-foreninga og Arbeidstilsynet. Jeg vet mine rettigheter, og det vet nok sjefen også, så truslene hennes har hittil ikke vært noe annet enn trusler.
Oppfølgingsmøte var egentlig bare ti minutter med kjefting. Jeg satt på en stol og hun satt der med skjemaer og veiledninger, og kryssa av her og der mens hun gjentok alt hun hadde sagt på telefonen. Dårlig gjort, uærlighet, skulle ønske jeg kunne si opp, udugelig, hun var satt i en vanskelig situasjon, ikke hennes ansvar å følge opp, ikke hennes jobb å sende inn papirer til NAV. Bukka og nikka, før jeg takket for meg og gikk ut derfra.
I mellomtiden hadde jeg vært hos psykologen igjen, og fått høre at depresjonen i aller sterkeste grad var kommet tilbake, denne gang i selskap av angst.
Det var som å få et slag i magen, det jeg hadde lovt meg selv aldri skulle få skje igjen, hadde skjedd. Jeg som skulle vært på vakt, være obs på og nå hadde kunnskap til å forhindre, hadde likevel klart å snike seg innpå meg, så dypt at jeg var tilbake i samme stolen som for to år siden.
Jeg har ukentlige timer hos psykologen, og er så ofte jeg klarer innom legen. Nå har jeg begynt på et kurs om depresjon, kunnskap er visst et viktig verktøy for å takle situasjonen, selv om jeg har hørt det meste før uten at det har hjulpet.
Det tok over 2 måneder før jobben sendte inn papirer til NAV slik at jeg fikk utbetalt sykepenger. Måtte få T til å ringe å forklare situasjonen til et selskap som trua med inkasso, siden jeg ikke hadde hatt penger til å betale.
Jeg trodde kanskje at det skulle bli bedre å få penger. Jeg gikk bare å venta på det, for da kunne jeg betale regninger, kjøpe nye sko til jentungen, kanskje bruke litt på meg selv for å føle meg bedre. Gleda meg så veldig til de pengene kom på kontoen, da altså, skulle det bli bra. Pengene kom, alt ble betalt, penger ble brukt og satt på sparekonto. Men lykken, hvor ble den av?
Den uka var vanskelig. Det var jo faktisk forrige uke. Det var snakk om mye penger. Hvert fall i forhold til det jeg er vandt med. Men uansett hvor mange regninger jeg betalte, uansett hvor mye jeg prøvde å bruke på meg selv, så ble jeg ikke i bedre humør.
Fram til jeg fikk disse pengene, hadde jeg jo fått f.eks resterende lønnsutbetaling fra den gamle jobben. Fått penger på morran, skulle ut å handle, men kortautomaten sier "Ikke godkjent." Når jeg da sjekker kontofonen, ser jeg at lånet er trekt. Neste gang var det telefonregninga.
En dag hadde jeg jentungen med i butikken, hun hadde valgt seg juice, druer og kjeks. Da jeg skulle betale kom det igjen - "Ikke godkjent." Akkurat da tenkte jeg at nå klarer jeg ikke mer. Jeg var så langt nede, følte at jeg lå i en søledam av møkk og ble sparka og spytta på, igjen og igjen. Men det verste var at jeg måtte dra ut fra butikken, uten kjeksen, druene og juicen, med en gråtende datter på armen som ikke skjønte hvorfor hun ikke kunne få det mamma hadde lovet henne.
