Jul - glede. Mamma og pappa skal komme hjem - varm i hjertet. Ungene skal få besøk av nissen - spenning.
Men, vent. Hva er det der, der nede inni sjela mi, som gjemmer seg langt der inne bak julegleden og forventningene.
Jeg vet hva det er. Det er en dårlig følelse.
Isfront. Kalde blikk. Små, illsinte ord, hviskende stille men de etterlater seg vonde, sviende sår.
Det er noe som ikke stemmer.
"Hva er det med mamma?" - "Vet ikke."
"Skal vi finne på noe alle sammen i dag?" - "Nja, jeg tror jeg skal ut en tur."
Alt har vært snudd på hodet. En pappa som aldri drikker vil være med ut på byen og på fest til kl 05. En mamma som alltid strikker har ikke tatt med seg noe strikketøy.
Vi tre søsknene reagerer, ser spørrende på hverandre og lurer på om noen har hørt noe.
På nyttårsfesten knekker pappa sammen. Da får vi høre det vi har tenkt på lenge. Han vil vekk. Bort. Ut. Langt. Lenge. Dagen etter bryter helvete løs.
For over fem år siden bestemte han seg. Allerede da var det nok. Prøvde å komme unna. Til ingen nytte. Mamma ville ikke høre, ikke akseptere, ikke innse.
I fem år har vi sett på to mennesker, våre foreldre, som prøver, knapt nok det engang, å kommunisere. Mislykkede forsøk, igjen og igjen. Krangling, kjeft, baksnakking.
Hva mamma har å si om saken, vet jeg faktisk ikke. Fikk en løgn servert rett i ansiktet her en dag. Et vinglass ble kasta i veggen, men neida hun hadde vel ikke gjort noe sånt. Etter det klarer jeg ikke tro på noe hun sier.
Alt jeg hører er drittslenging, uthenging, rop om sympati.
Hør her! Det er min pappa du snakker om. Ingen får snakke sånn om pappan min. Spesielt ikke du.
Jeg er partisk, legger ikke skjul på det. Alltid vært en pappajente, eller hvertfall alltid prøvd å få oppmerksomhet. I oppveksten var mamma fraværende. Alltid opptatt med andre ting. Hennes egen depresjon.
Jeg gjorde alt jeg kunne for at noen skulle se meg, høre på meg, si at de elsket meg. Alt jeg fikk av mamma var kjeft. Pappa var for opptatt av søstera mi til å se meg.
Surrealistisk, alt sammen.
Jeg sa til pappa at han måtte snakke med meg, han har ikke så mange andre. Mamma prater ustanselig, men bare drit om andre.
Jeg vet ikke helt hva de vil. Sverte hverandre? Få oss til å velge side? Sympati, trøst?
Pappa har reist igjen, han er alene og det liker jeg ikke. Tenker på han konstant, sender meldinger om at han ikke må høre på mamma, ikke må bry seg om hva hun skriver eller sier til han, at jeg er her og at jeg er glad i han uansett.
Mamma er her og slikker sårene sine, de som for meg virker selvfortjent.
Alt blir forsterket nå. Angst-bølgene jeg hadde som liten kommer tilbake. Mamma er ikke glad i meg. Mamma lyver. Hvorfor sier mamma noe som ikke et sant? Hvorfor krangler mamma og pappa?
Hvorfor er pappa lei seg? Hvorfor vil ikke pappa smile til meg? Hvorfor klarer jeg ikke å trøste pappa? Hvorfor er pappa så mye på jobb, er han ikke glad i oss?
Vet ikke hva jeg skal hverken gjøre eller tro. Nå går det i søvnløshet, sigaretter og antidepressiva så det holder.
Jeg vil ha pappan min hjem, jeg vil passe på han og ingen skal snakke stygt om han.
