Hva nå da?

T var her i går igjen, etter at jeg hadde lagt jenta. Vi så film, jeg satt i armkroken hans. Jeg har savnet å være nær han, det har jeg ikke vært på flere måneder, selv om det bare er noen uker siden jeg flytta. Vi snakka en del etterpå, ble enige om at vi vil bo sammen. Ble enige om at vi skulle finne ut hvor vi skal bo, og hvordan vi skal fikse det. Gråt en skvett, vi kyssa et par ganger mens vi prata, før han dro. Det var en veldig koselig kveld.

I dag dro vi ut på middag, M og mannen var med oss. Etterpå ble T med hjem, vi var alene her med jenta. Han lekte med henne, var med på bading og stell, ga henne mat og la henne. Snakka litt mer. Han er villig til å flytte hit, om jeg er villig til å gi hunden min vekk. Han liker ikke hunder, har aldri gjort det, men siden jeg er så glad i dyr har han holdt ut i tre år. Men nå er han lei. Jeg synes det er kjempetrist å måtte gi henne fra meg, min aller beste venn som alltid har vært der for meg når T har vært sur og ikke har villet snakke med meg. Men som jeg sa til han, jeg trenger han mer enn jeg trenger en hund.

Om to måneder kommer foreldrene mine hit, på sommerferie. De skal bo her i en måned eller to, og da vil ikke T bo her. Han foreslo at vi bor i leiligheta vår fram til sommeren, mens vi prøver å få solgt den, så flytter vi sammen hit igjen. Med forbehold at foreldrene mine og søstra mi fjerner sine ting herfra. Vi kan jo ikke bo oppi deres ting, det er jo klart.

Det høres greit ut, egentlig. Men nå har jeg styrt så fælt med å få det koselig her, og føler at atmosfæren her er mye bedre enn i leiligheta, der har jeg aldri trivdes. Tror at for min del hadde det vært bedre om jeg ble her fram til vi skulle flytta hit. Men vet ikke hvordan T ville reagert på det. Og om forholdet vårt ville klart det. Og skal jeg pakke med meg alle tingene å flytte tilbake? Alle klærne mine, jentas klær, leker og ting og tang, for så å flytte tilbake? Det er snakk om noen måneder. Det går fort. Men på en annen side, det er veldig mange kvelder, mange ensomme timer.

Huff, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Er så redd for at jeg sier at jeg vil bo sammen med T, for at det er det rette å gjøre. Tror jeg er redd for å si at kanskje jeg ikke vil. Jeg hadde jo sett for meg at det skulle være jenta mi og meg, bare oss. Men ble livredd når han sier at han vil ha delt omsorg. Det vil jeg ikke! Så da er jo det andre alternativet at vi flytter sammen igjen. Men, jeg vil bo sammen med han, jeg elsker han jo enda. Og jenta trenger pappaen sin, og vi trenger hverandre. Jeg er bare så veldig, veldig redd for at han ikke kommer til å forandre seg, slik han sier at han skal. At han ikke vil være den pappaen jeg ønsker at han skal være. En som vil gå i 17.-mai tog sammen med oss, trille vogna når vi er ute, kjøpe nye klær til jenta for de var bare såååå stilige.

Snakka nettopp med ei venninne på telefonen, mens jeg snakka om dette til henne gikk det egentlig opp for meg, sakte men sikkert, at T kommer aldri til å bli den mannen jeg vil ha. Den drømmen om å være sammen med han, mannen med stor M, det er ikke en drøm om T. Han er seg selv, og ingen andre, og kan ikke forandre seg til den mannen jeg vil ha. Kanskje det er derfor jeg har vært nedfor, utilfreds med tilværelsen, rastløs, irritert på han for at han aldri vil gjøre noe. Vi har egentlig ingen felles interesser, han sitter gjerne inne foran pc'en hele helga og alle kveldene sine, mens jeg sitter å drømmer om at han en gang vil bli med meg ut å gå tur i marka, eller traske gatelangs i byen midt på natta bare for å ha gjort det.

Jeg er redd for å være ærlig med meg selv. Redd for å innrømme at jeg er usikker. Redd for at T vil kreve 50/50 omsorg om vi ikke bor sammen. Redd for at eneste grunnen til at jeg sier jeg vil bo sammen med han, er at da mister jeg ikke jenta.

Men jeg tror, helt ærlig, at jeg, om jeg hadde visst 100% sikkert, ville valgt å bo alene om jeg hadde fått all omsorgen for jenta. Hater at jeg tenker sånn, for jeg klarer aldri helt å bestemme meg.

Den største frykten

T var her på torsdag, hadde med seg pizza, vi spiste, så tv og spilte spill. Snakka lite, men sa vi måtte prate. Han forklarte at det var vanskelig for han å se jenta, for hun ligner så på meg. Vondt å bli minnet på at jeg ikke er der sammen med dem sier han. Derfor han ikke har spurt om å treffe henne. Jeg hadde spurt om han ville ha henne i går, men da han dro herfra den kvelden sa han nei. Likevel ombestemte han seg seinere på kvelden, sendte ei melding og sa han ville ha henne likevel.
Da jeg henta henne seinere hos han, sa han at jeg ikke fikk ta senga hennes med meg, for etterhvert ville han at hun skulle sove hos han. At han ville kjempe for 50/50 omsorg. Han venter på at vi skal dra til mekling slik at de skal bestemme, han tror at det er de som vil bestemme hvilken omsorgsfordeling vi får. Jeg spurte om han etter noen timer med jenta, har bestemt seg for at han kommer til å klare å ha henne 50% av tiden. Han som sa torsdagskveld at han så på det å ha henne som en jobb, og at han ikke likte å ha henne alene lengere perioder av gangen, for da ble han stressa og irritert. Likevel sier han det med at han vil kjempe for 50/50.

Og da kommer tankene, frykten, angsten. Han vet at jeg går til "psykolog", at jeg har fått diagnosen deprimert, paranoid, med tvangstanker. Og at jeg har begynt på medisin. Kommer han til å bruke det mot meg? Kommer han til å bli slem, si ting om meg som setter meg i et dårlig lys? Kommer han til å ta i bruk skitne triks for å vinne omsorgen for jenta? Jeg klarer ikke å se for meg å ha henne 50% av tiden, jeg har jo hatt henne døgnet rundt siden hun ble født. Det har jo alltid vært meg og henne. Alene, en sjelden gang har T vært der. Vi blir innkalt til mekling etter påske, jeg kjenner at timene og dagene virker som måneder og år, alle tankene surrer i hodet.

Det var akkurat dette jeg var redd for. Jeg sa til han at om vi skulle prøve igjen, måtte han først vise at han brydde seg om jenta. At han ville være pappa, vise omsorg, ta hensyn og ansvar. Og da bestemte han seg plutselig for å gjøre det uten meg. At han vil ha omsorg for henne uten at jeg er der. Det var jo ikke det jeg ville! Jeg vil at vi skal være en familie, oss tre sammen. Ikke han og jenta, meg og jenta, hver for oss.

Men det er så vanskelig! Han sier han savner oss, elsker oss, vil være sammen med oss. Men så gjør han noe sånn som dette. I tillegg sier han at han nekter å flytte fra leiligheta. Leiligheta vi kjøpte sammen. Leiligheta hvor jeg ikke vil bo, for det er upraktisk og vanskelig for meg. Opp og ned fra andre etasje med barnevogn og hund, flere ganger om dagen. Det er ikke upraktisk for han, for han går aldri tur med hverken vogna eller hunden. Han ser ikke at det blir vanskelig. Jeg sier han kan flytte hit hvor vi bor nå. Akkurat like stor leilighet, det er i en kjeller, med store vinduer, stor hage, garasje, og veldig fint. Skal hans bo-preferanse ødelegge for forholdet vårt? Ønsker han det så lite? Eller er det jeg som bør føye meg?

Nei. Jeg er lei av å leve etter hans ønsker. Jeg krever aldri noe for meg selv. Og dessuten er jeg drittlei av å mase på han, for at han skal gjøre ting for hans beste, og for jenta sitt beste. Han tror enda at grunnen til at jeg spør om han vil være sammen med jenta, er at da får jeg fri. Jeg har prøvd å banke det inn i hodet hans, jeg har grått og skreket det til han, jeg trenger aldri fri fra jenta mi! Det er for hennes skyld at jeg vil han skal være med henne. Og for hans skyld. Han kjenner ikke henne, hvordan skal han klare å ha henne hos seg 50% om han ikke kjenner henne? Han vet ikke hvor lenge hun bruker å være våken om gangen, hvor ofte hun spiser, hvor mye hun trenger å sove, når hun må våkne fra siste blunden så hun får sove til natta. Han har aldri vist interesse, aldri tatt initiativ til å ville vite.

Føler at han ikke fortjener å få ha henne så mye. Kanskje en helg i ny og ne, men aldri 50/50! Hvordan skal jeg klare meg uten jenta mi? Etter at han hadde vært her på torsdag, skrev han i en melding, at han ikke ville bruke tid på å bygge opp noe som jeg snudde ryggen til med en gang vi møtte en motbakke. Hva?!?! Motbakke? Jeg ble så sint at jeg ikke fikk sove. Tidenes underdrivelse. Kan man kalle alle disse problemene en motbakke? Og "med en gang vi møtte en motbakke" - hæ? Kjenner jeg blir forbanna. Kvalm. Hva er det han tenker med? Er han helt ute av stand til å se situasjonen fra min side? Først ammeproblemer, fødselsdepresjon (legen mente det var en forverring av depresjonen jeg allerede har) så at han trekker seg unna og lar meg ta alt ansvaret, så skylder han på meg?????

Huff, jeg vet absolutt ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker han, jeg savner det vi hadde. Men når han oppfører seg slik, er det i det hele tatt mulig at jeg skal klare å like han som person igjen? Han er barnslig, usaklig, egoistisk, tenker kun på seg selv. Jeg er sliten. Lei av å kjempe. Først for at han skulle bry seg om jenta og meg. Så for at han skulle skjønne (noe han enda ikke gjør), og nå må vi bestemme og finne ut hva som er i jentas beste interesser. Hun er så liten, hun har ikke godt av å flytte fram og tilbake. Hun trenger stabilitet, trygghet. Jeg vet at jeg allerede gir det til henne, som jeg har gjort i hele hennes liv. Er mer usikker på om T er i stand til det. Hva når han blir sliten og irritert, blir det som før? Da lå hun i babygymmen eller i vippestolen foran tv'en mens han satt inne på et annet rom og spilte på pc. Først når hun gråt gikk han til henne og tok henne opp. Da visste han ikke hva hun ville. Prøvde med mat, prøvde å skifte bleie, prøvde å legge henne. Ble irritert om hun ikke ville sove, for han ville jo spille pc-spill. Jeg prøvde å si at hun ikke var trøtt, hun ville ha selskap. Da kunne han sette seg i sofaen med henne på fanget å se på tv. Da hadde hun selskap, og ble underholdt av tv'en.

Jeg liker ikke tanken på å gi henne fra meg, og ikke vite hva de gjør når hun er der. Sist hun hadde vært der var hun veldig stressa da hun kom tilbake. Hun var helt apatisk, smilte ikke, lo ikke, lekte ikke. Det sa jeg ifra om til T, men da fikk jeg en overhøvling, for det er da pokker ikke bare jeg som vet hvordan man tar vare på et barn.

Han skal ha henne i morgen, det gruer jeg meg litt til. Selv om jeg har sagt at han må bry seg mer, så frykter jeg at han kommer til å virkelig stå på for å få halve omsorgen. Jeg vil vente til hun er større, hun får jo ingenting ut av det nå. Jeg ser for meg at han kan komme på besøk hit 2-3 ganger i uka, da kan kanskje vi finne tilbake til det vi hadde.

Ingen bivirkninger

Ei uke på medisin, nå merker jeg ikke bivirkningene. Svetter enda som en gris, kler meg som om det var midt på høysommeren. Pappa dro i går, nå er det bare meg, jenta, M og mannen hennes. De drar hjem neste uke, da blir vi alene her, jenta mi og meg. For første gang skal vi bo alene, helt alene. Bare hun, og bare meg. Og hunden. Kjenner at jeg gleder meg litt, da kan vi gjøre akkurat som vi vil. Rydde vekk alle tingene her, rydde plass til oss. Det jeg gruer meg til er å ikke ha en backup. Om jeg roter det til, enten med økonomien eller hva det nå skulle være. Ingen som passer på meg. Er vel det som er å være voksen. Foreldrene mine bor tusenvis av mil unna, i utlandet, de jobber som frivillige og har ikke anledning til å hjelpe om det skulle være noe. Har aldri vært flink til å passe økonomien, men nå er jeg nødt til å lære.

I neste uke skal jeg til legen igjen, lurer veldig på hva vi skal snakke om da. Hun ville øke dosen, men tablettene virker jo allerede. Vet ikke om hun vil øke likevel.

Lyse dager

Helg.
Har slappa av i helga. Lørdag var vi i byen, handla litt, spiste ute. På kvelden dro jeg i bursdag til ei venninne, mens M var hjemme med jenta. Hadde stelt, gitt mat og lagt henne, alt hadde gått kjempefint. I bursdagen slappa jeg av, lo masse og kosa meg. Snakka om T og meg, flyttinga og om å være alene med jenta. Fikk veldig mye støtte og gode råd fra uventet hold, ei venninne av venninna mi som jeg ikke har hatt kontakt med tidligere.
M sier hun merker forskjell på humøret mitt nå. Hun merker lett om jeg er i dårlig humør eller stressa, nå har hun lagt merke til at jeg har vært i godt humør. Vi ler, tuller, koser oss, er søstre. I går gikk vi lang tur, jenta sov i vogna og hundene fikk trim, var ute over en time.
Jenta har sovet lenge om nettene, men sover lite på dagen. Litt slitsomt, men moro å være så mye sammen med henne. Hun utvikler seg så raskt, bare på ei uke har hun begynt å snu seg på siden, bøyer knærne og strekker seg etter tærne. Humøret mitt er veldig bra for tiden, stresser ikke, blir ikke irritert eller sint. Føler det går rette veien, går en fin vår og lysere dager i møte med godt humør og godt mot.

Barndommen.
Mamma var dagmamma da vi var små. Trodde ikke hun ville ha oss som unger, derfor måtte hun passe andre sine. Hun var jo på jobb, og måtte gi oppmerksomhet til de andre barna. Jeg følte meg oversett, de andre var viktigere enn hennes egne barn. Da, og når hun begynte å jobbe utenfor hjemmet, fikk vi ofte kjeft da hun var ferdig på jobb og var sliten og irritert. Det var oss hun tok ut aggresjonen på. Husker en morgen da jeg hadde begynt på skolen, var rundt 7-8 år. Følte meg ikke bra, sa til mamma jeg var syk og ikke ville på skolen. Hun ble sint, sparka meg bak mens hun hadde tresko på. Jeg sto på badet. Da hun hadde gått ut derfra, svimte jeg av, falt med ansiktet først ned på den høye dørstokken. Hun kom løpende, tok meg på fanget, gråt og gråt, sa det aldri skulle skje igjen.

Tvilen begynner å gi seg.

Fredag.
Ingen kvalme i dag. Uvel i magen, hodepine. Svett. Rennende, klam, kvelende svette. Men har forandra mening om tablettene, jeg er ikke lenger skeptisk til de. Var overbevist om at antidepressiva var bare tull og de forandra mennesker til det ugjenkjennelige, og man ble avhengige.
Jenta sov hele natta uten å våkne for mat. I stedet våknet hun halv 7 på morningen. Klarte å drøye en halvtime. Fikk en blund på formiddagen, jenta ville ikke sove i det hele tatt, men M passet henne. Var i byen med nevøene, M og pappa, og jenta såklart. Mye svette, men ingen stress. Mye bæsj også, jenta var visst ikke blitt noe særlig bedre i magen.
T ville ha meg på besøk i dag. Middag og kanskje en film. Snakke litt, være kjærester. Ingen krangling, bare kose oss. Det ble ikke noe av, klarte ikke bestemme meg om jeg ville dra. Ringte han nå i kveld og spurte hva han ønsket å få ut av det. Ville prøve igjen, se om vi klarte å finne fram til det vi hadde før. Sa jeg skulle prøve å komme, men det ble for sent i dag. Snakka med han på nett nå, han ville ha jenta litt i helga, men han skulle sove lenge i morgen, dra på besøk før han skulle ut å drikke. Blir forbanna, han sier én ting, og i neste øyeblikk sier han en annen ting. Sa at jenta godt kunne overnatte hos han i helga, om jeg ville. Svarte at det er jo ikke hva jeg vil som er viktig, jeg vil jo at han skal ville! Han trenger å vise at han vil gjøre en innsats, vise at han ønsker å være pappa og kjæreste. Gjorde vel et forsøk med dette besøket, men føler oppførselen etterpå trakk det hele rett ned i dass. Da jeg sa det med at det er han som må ville, svarte han bare "glem det, snakkes" og logget av. Barnslig. Har lyst i å drite i hele greia. Vi har det jo bra her. Kanskje det er derfor jeg føler meg bedre, at det ikke er tablettene, men siden vi har flytta vekk fra veldig mange problemer.

Han har jo sagt at det er pga stressanfallene, irritasjonen og det ustabile humøret mitt at han ikke vil bo sammen. Så har selvfølgelig tenkt at kanskje det er håp om tablettene virker. Men de kan dessverre ikke gjøre han moden nok til å være den mannen jeg trenger at han skal være.

Paranoia.
Sett filmen 'Trueman Show'? Der har du meg. Har i mange, mange år visst at det er noen som overvåker meg. Vet ikke hvem de er, men de er der. Overalt. De har planta kameraer overalt rundt meg. Bak speilet på badet, i dusjen, over do, i tv'en, på soverommet. I alle rom er det kamera. Og folk jeg kjenner jobber for dem. Venner går av og til med skjult kamera og mikrofon når jeg er sammen med de. Da jeg fortalte legen at jeg av og til hadde lurt på om det var kamera inni jenta mi, om hun også var sendt til meg av dem, da så hun bekymra ut igjen. Forta meg å si at jeg vet jo at det ikke er sant, og at ingen i verden har interesse av å vite hva jeg driver med. For det VET jeg faktisk. Men likevel kommer disse tankene veldig ofte. Om noen stirrer på meg når jeg tar bussen, lurer jeg på om han filmer meg eller følger med meg.
Skal jeg gjette hvorfor det har blitt sånn, tror jeg det kommer fra da jeg var liten. Skjønte ikke hvorfor noen ville gi stygge, stille meg oppmerksomhet. Det måtte være en grunn til det. Var skremt om noen så på meg, hvorfor?? Livredd for at noen skulle snakke til meg, turte ikke svare. Om jeg svarte, ble jeg ofte ledd av, siden jeg var så redd at jeg kunne si noe som var helt på jordet. Lettere å ikke si noe som helst da.
Selv i dag kommer tankene. De er ikke så ille som før, for jeg er fullstendig klar over at ingen bryr seg om hva jeg gjør. De ligger ikke i bakhodet som før, men de kommer plutselig om jeg ikke er på vakt. Det er derfor jeg er sliten. Må hele tiden være på vakt, tenke at jeg ikke må tenke. Prøve å stenge tankene ute. De feile tankene, de får ikke komme inn i mitt hode. Men tanker er tanker, og jeg tror filteret mitt er sprengt etter å hatt hodet fullt av tanker hele livet. Før gleda jeg meg til å dø, for da trengte jeg ikke å tenke mer.

Dag to. Og litt mer av historien.

Torsdag.
Skeptisk i morrest om jeg skulle ta en tablett. Men jeg gjorde det, visste jo fra i går hva jeg hadde i vente. Stålsatte meg, venta på kvalmen og alt det andre. Den kom, men langt fra så ille som i går. Var svett, hetetoktene kom og gikk. På tirsdagen sto jeg og gråt mens jeg lagde frokost. Pappa var der, søstera mi, M, var der. Ingen reagerte. Vi er ikke en sånn familie som reagerer på sånt. Jeg var så stressa og nervøs pga timen hos legen, alt gikk galt. Jenta sov lenge, og jeg klarte ikke stå opp i rett tid, så vi forsov oss i tillegg. I dag gikk faktisk dagen helt knirkefritt. Sa til M at det må jo være psykisk, tablettene kan jo ikke hatt virkning allerede. Var i bassenget med pappa, M, to tantebarn og jenta. Ut på kafè og spiste med samme gjengen, gikk tur med hunder og barnevogner, lekte med alle ungene i stua. Ingen stressanfall, ingen irritasjon eller sinne. Jenta har grått, men det har ikke gjort noe.

Tvangstanker.
Jeg teller. Tror det begynte da jeg var 4-5 år. Under trappa i kjelleren, og i kjellerbodene bodde det troll, skumle vesner og spøkelser. Det sa M da vi var små. Jeg hadde aldri sett de, men jeg visste at de var der. For storesøster visste jo alt. Tv'en sto i kjellerstua, og hver kveld etter barnetv løp vi om kapp opp trappa, den som kom sist måtte ned igjen for å slå av tv'en. M lot alltid lillesøster, R, komme før meg, så det var jeg som måtte ned igjen. Ned til trollene og monstrene.
Jeg var livredd. Turte ikke se mot boddørene, turte ikke puste. Løp ned trappa, slo av tv'en som sto innerst i stua, løp alt jeg klarte opp trappa. To, tre, fire trinn om gangen. Tretten trinn i trappa. Tretten trinn til jeg var oppe, til monstrene ikke kunne nå meg. Monstrene som var akkurat ett trinn bak meg. En, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, ni, ti, elleve, tolv, tretten, TRYGG! Jeg var i live, jeg var ikke død, monstrene hadde ikke nådd meg, hadde ikke fått tak i meg så de kunne spise meg, rive meg i filler og drepe meg. Hver kveld. Barne-tv, løpe for livet, kveldsmat, legge seg, ligge å grue seg til dagen etter, kanskje monstrene fikk tak i meg da?

Tilslutt måtte alle trapper telles. Kjedelig å gå i trapper, begynte å telle for å få fortgang i det. Etterhvert som jeg ble eldre, og vokste opp som en innesluttet, blyg og sjernert ungdom, var det enda trygt å telle. Telte hjørner. Bordhjørner, skaphjørner, hjørner i rommene, hjørner i vinduskarmene. Alt som hadde hjørner kunne og måtte telles. Så ble det mennesker. Føtter, armer, skuldre, hode. Hake, munn, nese, ører, øyne. Mennesker på tv. Alt måtte telles. Og det måtte være systematisk. Nederst til øverst. Fra høyre mot venstre.

Må alltid telle. De siste årene har det stort sett vært vinduer. Alle vinduene, hele tiden. Entotrefirefemsekssyvåtteniti - entotrefirefemsekssyvåtteniti - entotrefirefemsekssyvåtteniti - entotrefirefemsekssyvåtteniti. Sånn kan det gå flere minutter. Flere ganger. Er jeg på besøk klarer jeg nesten av og til ikke å føre en samtale. Umulig å følge med hva som blir sagt om jeg er på en ukjent plass, uten oversikt over hvor vinduene er eller hvor mange vinduer det er.

Dette er meg, og dette er mitt liv.

Mars '10.
Hadde knapt rukket og legge testen fra meg ved toalettet før resultatet lyste mot meg. Gravid. Vekte T - "Oi." sa han. "Var det ikke det du ville?" Etter 9 års samboerskap og ingen barn hadde vi bestemt oss for å slutte med prevansjon, og ta det med ro - la det skje når det skal skje. Ca 6 måneder senere var resultatet der. "Oi", sa jeg også.

Desember '10.
Vår lille prinsesse ble født. Ti fingre, ti tær. Mammas øyne og munn, pappas nese og ører. Vi var i himmelen. I løpet av svangerskapet hadde jeg blitt helt forelsket i denne lille skapningen som vokste inni meg. Jeg hadde sunget til henne, snakket til henne, strikket til henne, handlet til henne og elsket henne.
Skyene i himmelen vi var i begynte å bli grå. Hun ville ikke die. Hun ville ikke suge, hun ville bare sove. Sov i tre dager. Puppene mine ble dratt i, dytta inn i munnen på henne, som bare lå å gråt. Jeg gråt. T gråt. Jordmora som var på vakt den helga var det lite hjelp i. Tredje dagen fikk hun morsmelkerstatning, og kunne sove uten å være sulten.

Jula '10.
Svigermor kommer på besøk før jul. Er høyt og lavt, rydder, vasker, lager mat. Jeg vil sitte i fred i min egen stue. Jenta som er alt for tynn dier ikke. Jeg prøver, legger henne til, klemmer ut melk, frister med puppen. Ingenting. Gråt. Sinne. Tårer - både mine og hennes. Helsesøster kommer. Sier jeg må pumpe, annenhver time. Jeg ammet, flaskematet, bysset i søvn og pumpet. Da jeg var ferdig, så var det på tide med en ny runde.
Jeg var tom. Tom for energi, tom for følelser. Ingen tid til å sove, ingen tid til å spise. Jenta mi likte meg ikke. Hun ville ikke ha meg som mamma. Var redd for at jeg ikke skulle klare å elske henne, om hun ikke elsket meg.
Den nest siste dagen i året sa T at nå måtte det være nok. Han så at jeg ødela meg selv, og ødela for alle. Jeg hadde grått i nesten en måned, over sorgen jeg følte. Jeg var ikke i stand til å være mamma. Det eneste jeg ville var å amme, det var den eneste måten jeg visste hvordan å være mamma.

Nyåret '11.
Det gikk ikke en dag hvor jeg ikke tenkte på ammingen. Jeg ville så gjerne gjøre et nytt forsøk. Det gikk et par uker før tårene kom tilbake. Følte jeg hadde gitt opp for tidlig. Sint for at jeg ikke hadde søkt mer hjelp. Nå var jenta større, kanskje det ville være lettere for henne å die. Tok det opp med jordmor på fødselssamtalen, jeg husker entusiasmen hennes da jeg fortalte at jeg ville prøve å pumpe meg så jeg fikk melk. Gikk ut derfra med stjerner i øynene, dette skulle jeg klare.
Jeg pumpa hver andre time, i en hel time, hele dagen. Lenge. I mange uker. Det gikk helt fint, følte jeg hadde kontroll på situasjonen. Men det tok ikke lenge før den dårlige samvittigheten kom snikende. Jeg hadde igjen ikke tid til å spise, til å sove eller gå på do. Og ikke minst hadde jeg ikke nok tid til å være sammen med jenta mi. Dro til legen, hun råda meg til å slutte. Mente det ikke var å amme jeg ville, men at det var et annet underliggende problem jeg prøvde å fikse. Hadde jeg bare visst.

Februar '11.
T var sliten. Han visste ikke hva han skulle gjøre, det hjalp ikke å trøste, han visste ikke hva han skulle si eller gjøre. Han trekte seg unna både meg og jenta. Han sa jeg måtte si noe til noen. Da helsesøster spurte på 3måneders-kontrollen hvordan det gikk, bestemte jeg meg for å fortelle. Jenta har det kjempebra, men det går ikke så bra med meg. Hun forsto, sa akkurat det jeg trengte å høre. Dagen etter ringte jeg legen, fikk hastetime et par dager etter. I mellomtiden her hadde jeg lagt ut et innlegg på forum hvor jeg hadde skrevet om problemene mine. Problemer jeg aldri har fortalt til noen. Viste innlegget til legen, klarte ikke fortelle selv. Vi snakket lenge. Jeg fortalte om oppveksten min, om dårlige minner, dårlige opplevelser, skuffelser, redsel, frykt for å bli forlatt. Ble henvist til VPT, til psykolog.

Mars '11.
Jeg gråt, stressa, var sint og irritabel. Likte ikke å ikke vite hva som kom til å skje nå. Hva kommer psykologen til å si? Hva skal vi snakke om, hva vil andre tro om de får vite? Det gikk to uker før jeg fikk min første time. Kartlegging. Hun snakket, jeg gråt, jeg snakket og gråt. Fikk ny time ei uke seinere. Hun sa det kom til å ta tid før jeg fikk ny time, men tydeligvis var jeg et hastetilfelle. Det var deilig å ikke ha så lang tid å bekymre meg på.Neste time var hos ei ny dame. Russisk, med gebrokken, men sjarmerende aksent.
Det var veldig lett å snakke med henne, men vanskelig å snakke om alt dette.

April '11.
Lørdag.
Dagen før jenta ble fire måneder krangla T og jeg. Han hjalp ikke til, han snakka ikke til meg, han ville ikke være sammen med jenta. Skifta ikke bleier, ville ikke mate, orka ikke passe henne. "Om det ikke blir bedre, tar jeg jenta med meg og drar" sa jeg. - Ja så dra, da, sa han. To dager senere pakka jeg kofferten og dro.
Tirsdag.
Dagen etter hadde jeg ny time hos "lege i spesialisering". Det var tungt, siden alt var kaos. Følte jeg ikke hadde noe hjem, at ingen tok vare på meg. Jeg tok vare på jenta, på T og på hunden. Men hva med meg? Jeg var sliten.
På timen snakka vi ut. Jeg fortalte mer, utdypte det hun hadde i henvisningen. Hun så bekymret ut. Jeg ble redd, skal jeg holde igjen? Skal jeg ikke si mer? Lyge? Frykten for at jenta mi skulle bli tatt fra meg var og er veldig stor. Vi snakket i over en time. Til sist gikk hun igjennom en obligatorisk sjekkliste, spurte mange spørsmål. Har jeg noen gang tenkt på å skade meg selv? - Nei. Har jeg noen gang tenkt på å skade datteren min? - Nei! Jeg følte at jeg ikke klarte å si tydelig nok at aldri, aldri, aldri ville jeg latt noe skje med jenta. Jeg prøvde å rope det, men klumpen i halsen tok stemmen min.
Onsdag.
Jenta ble syk. Feber, oppkast, diarè. Spiste ikke, sov dårlig. Ble ingen time hos legen min denne uka.
Tirsdag.
Ny time. De hadde diskutert saken min, legen og hennes team. Nå fikk jeg høre det. Jeg holdt pusten.
Langvarig ubehandlet depresjon, som har ført til at pasienten har utviklet tvangstanker/-handlinger for å kjenne mestringsfølelse, samt paranoia og psykoser.
Mens jeg prøvde å fordøye hva hun sa, forklarte hun hva de trodde hadde skjedd. Hvorfor det hadde blitt sånn, hvorfor jeg hadde alle disse tankene.
Jeg fikk medisin. Antidepressiva. Jeg ville først ikke ha de da hun nevnte det ved forrige time, men har vært så irritabel, sint, lei meg og sliten, møkk lei, denne uka at jeg var nødt til å prøve. Siste utvei.
Onsdag.
Jeg tok en tablett tidlig på morgenen. Tok en times blund mens jenta sov ute i vogna. Da jeg våknet var jeg så kvalm som jeg aldri har vært - hetetokter, kvalmen bølget igjennom kroppen min. Hodepine, var sikker på jeg skulle svime av. Diarè. Urolig i magen. Ingen apetitt. Sandpapir i munnen. Men kvalmen var verst. Legen hadde ikke nevnt kvalme som en bivirkning, selv om det sto først på lista over veldig vanlige bivirkninger. Jeg klarte ikke å spise resten av dagen. Drakk masse vann, ble aldri kvitt tørsten, ble aldri fuktig nok i munnen.
Hele dagen tenkte jeg at dette går ikke. Hvordan skal jeg klare å ta vare på jenta mi, om jeg ikke klarer å stå oppreist? Om jeg bare har lyst å legge meg ned, kaste opp, må hele tiden på do, bare vil sove? Jeg klarer hvertfall ikke å bli bedre.
Nå på kvelden skifta jeg den første tissebleia på hele uka, den første bleia som ikke var smurt inn med diarè. Hun hadde tissa. Jeg ble kjempeglad, kanskje jenta begynner å bli frisk. Jeg følte meg ikke så ille når jeg tenkte over hvor syk jenta har vært. At hun også har vært dårlig og hatt vondt i magen. Jeg sa at mamma har tatt vondten bort. Nå har mamma vondten inni sin mage. Men det gjør ingenting, så lenge du ikke har vondt. Og jeg mente det. Akkurat da bestemte jeg meg for å prøve denne medisinen. Legen mente bivirkningene kom til å gi seg etter en uke eller to, maks fire. Det klarer jeg å holde ut, sa jeg til jenta mi. Jeg gjør alt for deg.