Ei uke på medisin, nå merker jeg ikke bivirkningene. Svetter enda som en gris, kler meg som om det var midt på høysommeren. Pappa dro i går, nå er det bare meg, jenta, M og mannen hennes. De drar hjem neste uke, da blir vi alene her, jenta mi og meg. For første gang skal vi bo alene, helt alene. Bare hun, og bare meg. Og hunden. Kjenner at jeg gleder meg litt, da kan vi gjøre akkurat som vi vil. Rydde vekk alle tingene her, rydde plass til oss. Det jeg gruer meg til er å ikke ha en backup. Om jeg roter det til, enten med økonomien eller hva det nå skulle være. Ingen som passer på meg. Er vel det som er å være voksen. Foreldrene mine bor tusenvis av mil unna, i utlandet, de jobber som frivillige og har ikke anledning til å hjelpe om det skulle være noe. Har aldri vært flink til å passe økonomien, men nå er jeg nødt til å lære.
I neste uke skal jeg til legen igjen, lurer veldig på hva vi skal snakke om da. Hun ville øke dosen, men tablettene virker jo allerede. Vet ikke om hun vil øke likevel.
No comments:
Post a Comment