Tvilen begynner å gi seg.

Fredag.
Ingen kvalme i dag. Uvel i magen, hodepine. Svett. Rennende, klam, kvelende svette. Men har forandra mening om tablettene, jeg er ikke lenger skeptisk til de. Var overbevist om at antidepressiva var bare tull og de forandra mennesker til det ugjenkjennelige, og man ble avhengige.
Jenta sov hele natta uten å våkne for mat. I stedet våknet hun halv 7 på morningen. Klarte å drøye en halvtime. Fikk en blund på formiddagen, jenta ville ikke sove i det hele tatt, men M passet henne. Var i byen med nevøene, M og pappa, og jenta såklart. Mye svette, men ingen stress. Mye bæsj også, jenta var visst ikke blitt noe særlig bedre i magen.
T ville ha meg på besøk i dag. Middag og kanskje en film. Snakke litt, være kjærester. Ingen krangling, bare kose oss. Det ble ikke noe av, klarte ikke bestemme meg om jeg ville dra. Ringte han nå i kveld og spurte hva han ønsket å få ut av det. Ville prøve igjen, se om vi klarte å finne fram til det vi hadde før. Sa jeg skulle prøve å komme, men det ble for sent i dag. Snakka med han på nett nå, han ville ha jenta litt i helga, men han skulle sove lenge i morgen, dra på besøk før han skulle ut å drikke. Blir forbanna, han sier én ting, og i neste øyeblikk sier han en annen ting. Sa at jenta godt kunne overnatte hos han i helga, om jeg ville. Svarte at det er jo ikke hva jeg vil som er viktig, jeg vil jo at han skal ville! Han trenger å vise at han vil gjøre en innsats, vise at han ønsker å være pappa og kjæreste. Gjorde vel et forsøk med dette besøket, men føler oppførselen etterpå trakk det hele rett ned i dass. Da jeg sa det med at det er han som må ville, svarte han bare "glem det, snakkes" og logget av. Barnslig. Har lyst i å drite i hele greia. Vi har det jo bra her. Kanskje det er derfor jeg føler meg bedre, at det ikke er tablettene, men siden vi har flytta vekk fra veldig mange problemer.

Han har jo sagt at det er pga stressanfallene, irritasjonen og det ustabile humøret mitt at han ikke vil bo sammen. Så har selvfølgelig tenkt at kanskje det er håp om tablettene virker. Men de kan dessverre ikke gjøre han moden nok til å være den mannen jeg trenger at han skal være.

Paranoia.
Sett filmen 'Trueman Show'? Der har du meg. Har i mange, mange år visst at det er noen som overvåker meg. Vet ikke hvem de er, men de er der. Overalt. De har planta kameraer overalt rundt meg. Bak speilet på badet, i dusjen, over do, i tv'en, på soverommet. I alle rom er det kamera. Og folk jeg kjenner jobber for dem. Venner går av og til med skjult kamera og mikrofon når jeg er sammen med de. Da jeg fortalte legen at jeg av og til hadde lurt på om det var kamera inni jenta mi, om hun også var sendt til meg av dem, da så hun bekymra ut igjen. Forta meg å si at jeg vet jo at det ikke er sant, og at ingen i verden har interesse av å vite hva jeg driver med. For det VET jeg faktisk. Men likevel kommer disse tankene veldig ofte. Om noen stirrer på meg når jeg tar bussen, lurer jeg på om han filmer meg eller følger med meg.
Skal jeg gjette hvorfor det har blitt sånn, tror jeg det kommer fra da jeg var liten. Skjønte ikke hvorfor noen ville gi stygge, stille meg oppmerksomhet. Det måtte være en grunn til det. Var skremt om noen så på meg, hvorfor?? Livredd for at noen skulle snakke til meg, turte ikke svare. Om jeg svarte, ble jeg ofte ledd av, siden jeg var så redd at jeg kunne si noe som var helt på jordet. Lettere å ikke si noe som helst da.
Selv i dag kommer tankene. De er ikke så ille som før, for jeg er fullstendig klar over at ingen bryr seg om hva jeg gjør. De ligger ikke i bakhodet som før, men de kommer plutselig om jeg ikke er på vakt. Det er derfor jeg er sliten. Må hele tiden være på vakt, tenke at jeg ikke må tenke. Prøve å stenge tankene ute. De feile tankene, de får ikke komme inn i mitt hode. Men tanker er tanker, og jeg tror filteret mitt er sprengt etter å hatt hodet fullt av tanker hele livet. Før gleda jeg meg til å dø, for da trengte jeg ikke å tenke mer.