Mars '10.
Hadde knapt rukket og legge testen fra meg ved toalettet før resultatet lyste mot meg. Gravid. Vekte T - "Oi." sa han. "Var det ikke det du ville?" Etter 9 års samboerskap og ingen barn hadde vi bestemt oss for å slutte med prevansjon, og ta det med ro - la det skje når det skal skje. Ca 6 måneder senere var resultatet der. "Oi", sa jeg også.
Desember '10.
Vår lille prinsesse ble født. Ti fingre, ti tær. Mammas øyne og munn, pappas nese og ører. Vi var i himmelen. I løpet av svangerskapet hadde jeg blitt helt forelsket i denne lille skapningen som vokste inni meg. Jeg hadde sunget til henne, snakket til henne, strikket til henne, handlet til henne og elsket henne.
Skyene i himmelen vi var i begynte å bli grå. Hun ville ikke die. Hun ville ikke suge, hun ville bare sove. Sov i tre dager. Puppene mine ble dratt i, dytta inn i munnen på henne, som bare lå å gråt. Jeg gråt. T gråt. Jordmora som var på vakt den helga var det lite hjelp i. Tredje dagen fikk hun morsmelkerstatning, og kunne sove uten å være sulten.
Jula '10.
Svigermor kommer på besøk før jul. Er høyt og lavt, rydder, vasker, lager mat. Jeg vil sitte i fred i min egen stue. Jenta som er alt for tynn dier ikke. Jeg prøver, legger henne til, klemmer ut melk, frister med puppen. Ingenting. Gråt. Sinne. Tårer - både mine og hennes. Helsesøster kommer. Sier jeg må pumpe, annenhver time. Jeg ammet, flaskematet, bysset i søvn og pumpet. Da jeg var ferdig, så var det på tide med en ny runde.
Jeg var tom. Tom for energi, tom for følelser. Ingen tid til å sove, ingen tid til å spise. Jenta mi likte meg ikke. Hun ville ikke ha meg som mamma. Var redd for at jeg ikke skulle klare å elske henne, om hun ikke elsket meg.
Den nest siste dagen i året sa T at nå måtte det være nok. Han så at jeg ødela meg selv, og ødela for alle. Jeg hadde grått i nesten en måned, over sorgen jeg følte. Jeg var ikke i stand til å være mamma. Det eneste jeg ville var å amme, det var den eneste måten jeg visste hvordan å være mamma.
Nyåret '11.
Det gikk ikke en dag hvor jeg ikke tenkte på ammingen. Jeg ville så gjerne gjøre et nytt forsøk. Det gikk et par uker før tårene kom tilbake. Følte jeg hadde gitt opp for tidlig. Sint for at jeg ikke hadde søkt mer hjelp. Nå var jenta større, kanskje det ville være lettere for henne å die. Tok det opp med jordmor på fødselssamtalen, jeg husker entusiasmen hennes da jeg fortalte at jeg ville prøve å pumpe meg så jeg fikk melk. Gikk ut derfra med stjerner i øynene, dette skulle jeg klare.
Jeg pumpa hver andre time, i en hel time, hele dagen. Lenge. I mange uker. Det gikk helt fint, følte jeg hadde kontroll på situasjonen. Men det tok ikke lenge før den dårlige samvittigheten kom snikende. Jeg hadde igjen ikke tid til å spise, til å sove eller gå på do. Og ikke minst hadde jeg ikke nok tid til å være sammen med jenta mi. Dro til legen, hun råda meg til å slutte. Mente det ikke var å amme jeg ville, men at det var et annet underliggende problem jeg prøvde å fikse. Hadde jeg bare visst.
Februar '11.
T var sliten. Han visste ikke hva han skulle gjøre, det hjalp ikke å trøste, han visste ikke hva han skulle si eller gjøre. Han trekte seg unna både meg og jenta. Han sa jeg måtte si noe til noen. Da helsesøster spurte på 3måneders-kontrollen hvordan det gikk, bestemte jeg meg for å fortelle. Jenta har det kjempebra, men det går ikke så bra med meg. Hun forsto, sa akkurat det jeg trengte å høre. Dagen etter ringte jeg legen, fikk hastetime et par dager etter. I mellomtiden her hadde jeg lagt ut et innlegg på forum hvor jeg hadde skrevet om problemene mine. Problemer jeg aldri har fortalt til noen. Viste innlegget til legen, klarte ikke fortelle selv. Vi snakket lenge. Jeg fortalte om oppveksten min, om dårlige minner, dårlige opplevelser, skuffelser, redsel, frykt for å bli forlatt. Ble henvist til VPT, til psykolog.
Mars '11.
Jeg gråt, stressa, var sint og irritabel. Likte ikke å ikke vite hva som kom til å skje nå. Hva kommer psykologen til å si? Hva skal vi snakke om, hva vil andre tro om de får vite? Det gikk to uker før jeg fikk min første time. Kartlegging. Hun snakket, jeg gråt, jeg snakket og gråt. Fikk ny time ei uke seinere. Hun sa det kom til å ta tid før jeg fikk ny time, men tydeligvis var jeg et hastetilfelle. Det var deilig å ikke ha så lang tid å bekymre meg på.Neste time var hos ei ny dame. Russisk, med gebrokken, men sjarmerende aksent.
Det var veldig lett å snakke med henne, men vanskelig å snakke om alt dette.
April '11.
Lørdag.
Dagen før jenta ble fire måneder krangla T og jeg. Han hjalp ikke til, han snakka ikke til meg, han ville ikke være sammen med jenta. Skifta ikke bleier, ville ikke mate, orka ikke passe henne. "Om det ikke blir bedre, tar jeg jenta med meg og drar" sa jeg. - Ja så dra, da, sa han. To dager senere pakka jeg kofferten og dro.
Tirsdag.
Dagen etter hadde jeg ny time hos "lege i spesialisering". Det var tungt, siden alt var kaos. Følte jeg ikke hadde noe hjem, at ingen tok vare på meg. Jeg tok vare på jenta, på T og på hunden. Men hva med meg? Jeg var sliten.
På timen snakka vi ut. Jeg fortalte mer, utdypte det hun hadde i henvisningen. Hun så bekymret ut. Jeg ble redd, skal jeg holde igjen? Skal jeg ikke si mer? Lyge? Frykten for at jenta mi skulle bli tatt fra meg var og er veldig stor. Vi snakket i over en time. Til sist gikk hun igjennom en obligatorisk sjekkliste, spurte mange spørsmål. Har jeg noen gang tenkt på å skade meg selv? - Nei. Har jeg noen gang tenkt på å skade datteren min? - Nei! Jeg følte at jeg ikke klarte å si tydelig nok at aldri, aldri, aldri ville jeg latt noe skje med jenta. Jeg prøvde å rope det, men klumpen i halsen tok stemmen min.
Onsdag.
Jenta ble syk. Feber, oppkast, diarè. Spiste ikke, sov dårlig. Ble ingen time hos legen min denne uka.
Tirsdag.
Ny time. De hadde diskutert saken min, legen og hennes team. Nå fikk jeg høre det. Jeg holdt pusten.
Langvarig ubehandlet depresjon, som har ført til at pasienten har utviklet tvangstanker/-handlinger for å kjenne mestringsfølelse, samt paranoia og psykoser.
Mens jeg prøvde å fordøye hva hun sa, forklarte hun hva de trodde hadde skjedd. Hvorfor det hadde blitt sånn, hvorfor jeg hadde alle disse tankene.
Jeg fikk medisin. Antidepressiva. Jeg ville først ikke ha de da hun nevnte det ved forrige time, men har vært så irritabel, sint, lei meg og sliten, møkk lei, denne uka at jeg var nødt til å prøve. Siste utvei.
Onsdag.
Jeg tok en tablett tidlig på morgenen. Tok en times blund mens jenta sov ute i vogna. Da jeg våknet var jeg så kvalm som jeg aldri har vært - hetetokter, kvalmen bølget igjennom kroppen min. Hodepine, var sikker på jeg skulle svime av. Diarè. Urolig i magen. Ingen apetitt. Sandpapir i munnen. Men kvalmen var verst. Legen hadde ikke nevnt kvalme som en bivirkning, selv om det sto først på lista over veldig vanlige bivirkninger. Jeg klarte ikke å spise resten av dagen. Drakk masse vann, ble aldri kvitt tørsten, ble aldri fuktig nok i munnen.
Hele dagen tenkte jeg at dette går ikke. Hvordan skal jeg klare å ta vare på jenta mi, om jeg ikke klarer å stå oppreist? Om jeg bare har lyst å legge meg ned, kaste opp, må hele tiden på do, bare vil sove? Jeg klarer hvertfall ikke å bli bedre.
Nå på kvelden skifta jeg den første tissebleia på hele uka, den første bleia som ikke var smurt inn med diarè. Hun hadde tissa. Jeg ble kjempeglad, kanskje jenta begynner å bli frisk. Jeg følte meg ikke så ille når jeg tenkte over hvor syk jenta har vært. At hun også har vært dårlig og hatt vondt i magen. Jeg sa at mamma har tatt vondten bort. Nå har mamma vondten inni sin mage. Men det gjør ingenting, så lenge du ikke har vondt. Og jeg mente det. Akkurat da bestemte jeg meg for å prøve denne medisinen. Legen mente bivirkningene kom til å gi seg etter en uke eller to, maks fire. Det klarer jeg å holde ut, sa jeg til jenta mi. Jeg gjør alt for deg.
No comments:
Post a Comment