T var her på torsdag, hadde med seg pizza, vi spiste, så tv og spilte spill. Snakka lite, men sa vi måtte prate. Han forklarte at det var vanskelig for han å se jenta, for hun ligner så på meg. Vondt å bli minnet på at jeg ikke er der sammen med dem sier han. Derfor han ikke har spurt om å treffe henne. Jeg hadde spurt om han ville ha henne i går, men da han dro herfra den kvelden sa han nei. Likevel ombestemte han seg seinere på kvelden, sendte ei melding og sa han ville ha henne likevel.
Da jeg henta henne seinere hos han, sa han at jeg ikke fikk ta senga hennes med meg, for etterhvert ville han at hun skulle sove hos han. At han ville kjempe for 50/50 omsorg. Han venter på at vi skal dra til mekling slik at de skal bestemme, han tror at det er de som vil bestemme hvilken omsorgsfordeling vi får. Jeg spurte om han etter noen timer med jenta, har bestemt seg for at han kommer til å klare å ha henne 50% av tiden. Han som sa torsdagskveld at han så på det å ha henne som en jobb, og at han ikke likte å ha henne alene lengere perioder av gangen, for da ble han stressa og irritert. Likevel sier han det med at han vil kjempe for 50/50.
Og da kommer tankene, frykten, angsten. Han vet at jeg går til "psykolog", at jeg har fått diagnosen deprimert, paranoid, med tvangstanker. Og at jeg har begynt på medisin. Kommer han til å bruke det mot meg? Kommer han til å bli slem, si ting om meg som setter meg i et dårlig lys? Kommer han til å ta i bruk skitne triks for å vinne omsorgen for jenta? Jeg klarer ikke å se for meg å ha henne 50% av tiden, jeg har jo hatt henne døgnet rundt siden hun ble født. Det har jo alltid vært meg og henne. Alene, en sjelden gang har T vært der. Vi blir innkalt til mekling etter påske, jeg kjenner at timene og dagene virker som måneder og år, alle tankene surrer i hodet.
Det var akkurat dette jeg var redd for. Jeg sa til han at om vi skulle prøve igjen, måtte han først vise at han brydde seg om jenta. At han ville være pappa, vise omsorg, ta hensyn og ansvar. Og da bestemte han seg plutselig for å gjøre det uten meg. At han vil ha omsorg for henne uten at jeg er der. Det var jo ikke det jeg ville! Jeg vil at vi skal være en familie, oss tre sammen. Ikke han og jenta, meg og jenta, hver for oss.
Men det er så vanskelig! Han sier han savner oss, elsker oss, vil være sammen med oss. Men så gjør han noe sånn som dette. I tillegg sier han at han nekter å flytte fra leiligheta. Leiligheta vi kjøpte sammen. Leiligheta hvor jeg ikke vil bo, for det er upraktisk og vanskelig for meg. Opp og ned fra andre etasje med barnevogn og hund, flere ganger om dagen. Det er ikke upraktisk for han, for han går aldri tur med hverken vogna eller hunden. Han ser ikke at det blir vanskelig. Jeg sier han kan flytte hit hvor vi bor nå. Akkurat like stor leilighet, det er i en kjeller, med store vinduer, stor hage, garasje, og veldig fint. Skal hans bo-preferanse ødelegge for forholdet vårt? Ønsker han det så lite? Eller er det jeg som bør føye meg?
Nei. Jeg er lei av å leve etter hans ønsker. Jeg krever aldri noe for meg selv. Og dessuten er jeg drittlei av å mase på han, for at han skal gjøre ting for hans beste, og for jenta sitt beste. Han tror enda at grunnen til at jeg spør om han vil være sammen med jenta, er at da får jeg fri. Jeg har prøvd å banke det inn i hodet hans, jeg har grått og skreket det til han, jeg trenger aldri fri fra jenta mi! Det er for hennes skyld at jeg vil han skal være med henne. Og for hans skyld. Han kjenner ikke henne, hvordan skal han klare å ha henne hos seg 50% om han ikke kjenner henne? Han vet ikke hvor lenge hun bruker å være våken om gangen, hvor ofte hun spiser, hvor mye hun trenger å sove, når hun må våkne fra siste blunden så hun får sove til natta. Han har aldri vist interesse, aldri tatt initiativ til å ville vite.
Føler at han ikke fortjener å få ha henne så mye. Kanskje en helg i ny og ne, men aldri 50/50! Hvordan skal jeg klare meg uten jenta mi? Etter at han hadde vært her på torsdag, skrev han i en melding, at han ikke ville bruke tid på å bygge opp noe som jeg snudde ryggen til med en gang vi møtte en motbakke. Hva?!?! Motbakke? Jeg ble så sint at jeg ikke fikk sove. Tidenes underdrivelse. Kan man kalle alle disse problemene en motbakke? Og "med en gang vi møtte en motbakke" - hæ? Kjenner jeg blir forbanna. Kvalm. Hva er det han tenker med? Er han helt ute av stand til å se situasjonen fra min side? Først ammeproblemer, fødselsdepresjon (legen mente det var en forverring av depresjonen jeg allerede har) så at han trekker seg unna og lar meg ta alt ansvaret, så skylder han på meg?????
Huff, jeg vet absolutt ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker han, jeg savner det vi hadde. Men når han oppfører seg slik, er det i det hele tatt mulig at jeg skal klare å like han som person igjen? Han er barnslig, usaklig, egoistisk, tenker kun på seg selv. Jeg er sliten. Lei av å kjempe. Først for at han skulle bry seg om jenta og meg. Så for at han skulle skjønne (noe han enda ikke gjør), og nå må vi bestemme og finne ut hva som er i jentas beste interesser. Hun er så liten, hun har ikke godt av å flytte fram og tilbake. Hun trenger stabilitet, trygghet. Jeg vet at jeg allerede gir det til henne, som jeg har gjort i hele hennes liv. Er mer usikker på om T er i stand til det. Hva når han blir sliten og irritert, blir det som før? Da lå hun i babygymmen eller i vippestolen foran tv'en mens han satt inne på et annet rom og spilte på pc. Først når hun gråt gikk han til henne og tok henne opp. Da visste han ikke hva hun ville. Prøvde med mat, prøvde å skifte bleie, prøvde å legge henne. Ble irritert om hun ikke ville sove, for han ville jo spille pc-spill. Jeg prøvde å si at hun ikke var trøtt, hun ville ha selskap. Da kunne han sette seg i sofaen med henne på fanget å se på tv. Da hadde hun selskap, og ble underholdt av tv'en.
Jeg liker ikke tanken på å gi henne fra meg, og ikke vite hva de gjør når hun er der. Sist hun hadde vært der var hun veldig stressa da hun kom tilbake. Hun var helt apatisk, smilte ikke, lo ikke, lekte ikke. Det sa jeg ifra om til T, men da fikk jeg en overhøvling, for det er da pokker ikke bare jeg som vet hvordan man tar vare på et barn.
Han skal ha henne i morgen, det gruer jeg meg litt til. Selv om jeg har sagt at han må bry seg mer, så frykter jeg at han kommer til å virkelig stå på for å få halve omsorgen. Jeg vil vente til hun er større, hun får jo ingenting ut av det nå. Jeg ser for meg at han kan komme på besøk hit 2-3 ganger i uka, da kan kanskje vi finne tilbake til det vi hadde.
No comments:
Post a Comment