Dag to. Og litt mer av historien.

Torsdag.
Skeptisk i morrest om jeg skulle ta en tablett. Men jeg gjorde det, visste jo fra i går hva jeg hadde i vente. Stålsatte meg, venta på kvalmen og alt det andre. Den kom, men langt fra så ille som i går. Var svett, hetetoktene kom og gikk. På tirsdagen sto jeg og gråt mens jeg lagde frokost. Pappa var der, søstera mi, M, var der. Ingen reagerte. Vi er ikke en sånn familie som reagerer på sånt. Jeg var så stressa og nervøs pga timen hos legen, alt gikk galt. Jenta sov lenge, og jeg klarte ikke stå opp i rett tid, så vi forsov oss i tillegg. I dag gikk faktisk dagen helt knirkefritt. Sa til M at det må jo være psykisk, tablettene kan jo ikke hatt virkning allerede. Var i bassenget med pappa, M, to tantebarn og jenta. Ut på kafè og spiste med samme gjengen, gikk tur med hunder og barnevogner, lekte med alle ungene i stua. Ingen stressanfall, ingen irritasjon eller sinne. Jenta har grått, men det har ikke gjort noe.

Tvangstanker.
Jeg teller. Tror det begynte da jeg var 4-5 år. Under trappa i kjelleren, og i kjellerbodene bodde det troll, skumle vesner og spøkelser. Det sa M da vi var små. Jeg hadde aldri sett de, men jeg visste at de var der. For storesøster visste jo alt. Tv'en sto i kjellerstua, og hver kveld etter barnetv løp vi om kapp opp trappa, den som kom sist måtte ned igjen for å slå av tv'en. M lot alltid lillesøster, R, komme før meg, så det var jeg som måtte ned igjen. Ned til trollene og monstrene.
Jeg var livredd. Turte ikke se mot boddørene, turte ikke puste. Løp ned trappa, slo av tv'en som sto innerst i stua, løp alt jeg klarte opp trappa. To, tre, fire trinn om gangen. Tretten trinn i trappa. Tretten trinn til jeg var oppe, til monstrene ikke kunne nå meg. Monstrene som var akkurat ett trinn bak meg. En, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, ni, ti, elleve, tolv, tretten, TRYGG! Jeg var i live, jeg var ikke død, monstrene hadde ikke nådd meg, hadde ikke fått tak i meg så de kunne spise meg, rive meg i filler og drepe meg. Hver kveld. Barne-tv, løpe for livet, kveldsmat, legge seg, ligge å grue seg til dagen etter, kanskje monstrene fikk tak i meg da?

Tilslutt måtte alle trapper telles. Kjedelig å gå i trapper, begynte å telle for å få fortgang i det. Etterhvert som jeg ble eldre, og vokste opp som en innesluttet, blyg og sjernert ungdom, var det enda trygt å telle. Telte hjørner. Bordhjørner, skaphjørner, hjørner i rommene, hjørner i vinduskarmene. Alt som hadde hjørner kunne og måtte telles. Så ble det mennesker. Føtter, armer, skuldre, hode. Hake, munn, nese, ører, øyne. Mennesker på tv. Alt måtte telles. Og det måtte være systematisk. Nederst til øverst. Fra høyre mot venstre.

Må alltid telle. De siste årene har det stort sett vært vinduer. Alle vinduene, hele tiden. Entotrefirefemsekssyvåtteniti - entotrefirefemsekssyvåtteniti - entotrefirefemsekssyvåtteniti - entotrefirefemsekssyvåtteniti. Sånn kan det gå flere minutter. Flere ganger. Er jeg på besøk klarer jeg nesten av og til ikke å føre en samtale. Umulig å følge med hva som blir sagt om jeg er på en ukjent plass, uten oversikt over hvor vinduene er eller hvor mange vinduer det er.