Hva nå da?

T var her i går igjen, etter at jeg hadde lagt jenta. Vi så film, jeg satt i armkroken hans. Jeg har savnet å være nær han, det har jeg ikke vært på flere måneder, selv om det bare er noen uker siden jeg flytta. Vi snakka en del etterpå, ble enige om at vi vil bo sammen. Ble enige om at vi skulle finne ut hvor vi skal bo, og hvordan vi skal fikse det. Gråt en skvett, vi kyssa et par ganger mens vi prata, før han dro. Det var en veldig koselig kveld.

I dag dro vi ut på middag, M og mannen var med oss. Etterpå ble T med hjem, vi var alene her med jenta. Han lekte med henne, var med på bading og stell, ga henne mat og la henne. Snakka litt mer. Han er villig til å flytte hit, om jeg er villig til å gi hunden min vekk. Han liker ikke hunder, har aldri gjort det, men siden jeg er så glad i dyr har han holdt ut i tre år. Men nå er han lei. Jeg synes det er kjempetrist å måtte gi henne fra meg, min aller beste venn som alltid har vært der for meg når T har vært sur og ikke har villet snakke med meg. Men som jeg sa til han, jeg trenger han mer enn jeg trenger en hund.

Om to måneder kommer foreldrene mine hit, på sommerferie. De skal bo her i en måned eller to, og da vil ikke T bo her. Han foreslo at vi bor i leiligheta vår fram til sommeren, mens vi prøver å få solgt den, så flytter vi sammen hit igjen. Med forbehold at foreldrene mine og søstra mi fjerner sine ting herfra. Vi kan jo ikke bo oppi deres ting, det er jo klart.

Det høres greit ut, egentlig. Men nå har jeg styrt så fælt med å få det koselig her, og føler at atmosfæren her er mye bedre enn i leiligheta, der har jeg aldri trivdes. Tror at for min del hadde det vært bedre om jeg ble her fram til vi skulle flytta hit. Men vet ikke hvordan T ville reagert på det. Og om forholdet vårt ville klart det. Og skal jeg pakke med meg alle tingene å flytte tilbake? Alle klærne mine, jentas klær, leker og ting og tang, for så å flytte tilbake? Det er snakk om noen måneder. Det går fort. Men på en annen side, det er veldig mange kvelder, mange ensomme timer.

Huff, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Er så redd for at jeg sier at jeg vil bo sammen med T, for at det er det rette å gjøre. Tror jeg er redd for å si at kanskje jeg ikke vil. Jeg hadde jo sett for meg at det skulle være jenta mi og meg, bare oss. Men ble livredd når han sier at han vil ha delt omsorg. Det vil jeg ikke! Så da er jo det andre alternativet at vi flytter sammen igjen. Men, jeg vil bo sammen med han, jeg elsker han jo enda. Og jenta trenger pappaen sin, og vi trenger hverandre. Jeg er bare så veldig, veldig redd for at han ikke kommer til å forandre seg, slik han sier at han skal. At han ikke vil være den pappaen jeg ønsker at han skal være. En som vil gå i 17.-mai tog sammen med oss, trille vogna når vi er ute, kjøpe nye klær til jenta for de var bare såååå stilige.

Snakka nettopp med ei venninne på telefonen, mens jeg snakka om dette til henne gikk det egentlig opp for meg, sakte men sikkert, at T kommer aldri til å bli den mannen jeg vil ha. Den drømmen om å være sammen med han, mannen med stor M, det er ikke en drøm om T. Han er seg selv, og ingen andre, og kan ikke forandre seg til den mannen jeg vil ha. Kanskje det er derfor jeg har vært nedfor, utilfreds med tilværelsen, rastløs, irritert på han for at han aldri vil gjøre noe. Vi har egentlig ingen felles interesser, han sitter gjerne inne foran pc'en hele helga og alle kveldene sine, mens jeg sitter å drømmer om at han en gang vil bli med meg ut å gå tur i marka, eller traske gatelangs i byen midt på natta bare for å ha gjort det.

Jeg er redd for å være ærlig med meg selv. Redd for å innrømme at jeg er usikker. Redd for at T vil kreve 50/50 omsorg om vi ikke bor sammen. Redd for at eneste grunnen til at jeg sier jeg vil bo sammen med han, er at da mister jeg ikke jenta.

Men jeg tror, helt ærlig, at jeg, om jeg hadde visst 100% sikkert, ville valgt å bo alene om jeg hadde fått all omsorgen for jenta. Hater at jeg tenker sånn, for jeg klarer aldri helt å bestemme meg.