Lyse dager

Helg.
Har slappa av i helga. Lørdag var vi i byen, handla litt, spiste ute. På kvelden dro jeg i bursdag til ei venninne, mens M var hjemme med jenta. Hadde stelt, gitt mat og lagt henne, alt hadde gått kjempefint. I bursdagen slappa jeg av, lo masse og kosa meg. Snakka om T og meg, flyttinga og om å være alene med jenta. Fikk veldig mye støtte og gode råd fra uventet hold, ei venninne av venninna mi som jeg ikke har hatt kontakt med tidligere.
M sier hun merker forskjell på humøret mitt nå. Hun merker lett om jeg er i dårlig humør eller stressa, nå har hun lagt merke til at jeg har vært i godt humør. Vi ler, tuller, koser oss, er søstre. I går gikk vi lang tur, jenta sov i vogna og hundene fikk trim, var ute over en time.
Jenta har sovet lenge om nettene, men sover lite på dagen. Litt slitsomt, men moro å være så mye sammen med henne. Hun utvikler seg så raskt, bare på ei uke har hun begynt å snu seg på siden, bøyer knærne og strekker seg etter tærne. Humøret mitt er veldig bra for tiden, stresser ikke, blir ikke irritert eller sint. Føler det går rette veien, går en fin vår og lysere dager i møte med godt humør og godt mot.

Barndommen.
Mamma var dagmamma da vi var små. Trodde ikke hun ville ha oss som unger, derfor måtte hun passe andre sine. Hun var jo på jobb, og måtte gi oppmerksomhet til de andre barna. Jeg følte meg oversett, de andre var viktigere enn hennes egne barn. Da, og når hun begynte å jobbe utenfor hjemmet, fikk vi ofte kjeft da hun var ferdig på jobb og var sliten og irritert. Det var oss hun tok ut aggresjonen på. Husker en morgen da jeg hadde begynt på skolen, var rundt 7-8 år. Følte meg ikke bra, sa til mamma jeg var syk og ikke ville på skolen. Hun ble sint, sparka meg bak mens hun hadde tresko på. Jeg sto på badet. Da hun hadde gått ut derfra, svimte jeg av, falt med ansiktet først ned på den høye dørstokken. Hun kom løpende, tok meg på fanget, gråt og gråt, sa det aldri skulle skje igjen.