Helt sien jeg begynte på anti-depressiva har jeg hatt mensen hver tredje uke, rimelig irriterende. Det er en bivirkning av tablettene. Fikk resept på sterkere p-piller, med høyere hormon-innhold. Vanligvis får jeg rydde og vaske-kick et par-tre dager før mensen. Men etter at jeg begynte på de nye p-pillene, er jeg helt i hundre hele tiden. Kan sitte på jobb å tenke på alt det som skal bli skinnende rent når jeg kommer hjem. Vaske vinduer, tørke støv, sortere kjøkkenutstyr. Men det er ikke alltid jeg har energi, eller tar meg tid til det. Har jo funnet ut at det gir umiddelbar mestringsfølelse, noe som er veldig godt i en travel hverdag.
Men, må innrømme at jeg er litt redd for at det kan utvikle seg til en ny tvangshandling. Å måtte rydde, vaske og ha alt på stell. En mellomting hadde vært greit, for jeg er ikke akkurat verdens flinkeste til å vaske huset. Men det betyr likevel ikke at jeg ikke bruker tid på det. Har snakka en del om det med psykologen (hun kaller seg selv det, så da gjør jeg også det), at jeg bruker mye tid på å bekymre meg og tenke på at jeg egentlig burde ha hatt det ryddig, og at jeg ikke har tørka støv på en god stund.
Tidligere har jeg ikke hatt energi eller overskudd pga alle tankene som har slitt meg ut. Nå er de tankene borte, kanskje jeg på en merkelig måte prøver å ta igjen for det tapte. Kompensere på en måte.
Har også hodet fullt av oppussingsplaner. Har lyst å male, skifte gardiner, vi trenger ny sofa, den skal stå akkurat der, også hadde det vært fint med to hvite lenestoler på andre siden av bordet, og et par fine lysestaker i vinduskarmen til høsten, og et lunt pledd i sofakroken, så kan vi sitte inne å kose oss i vår varme, beige stue, mens det er fyr i peisen. Jadda. Men, og det er et stort men, selv om hodet enda er fullt av tanker, så er det mine tanker. Og det er jeg som bestemmer når det er nok.
Det liker jeg.
Friday, July 22, 2011
Tuesday, July 19, 2011
Tilbake.
Klarte i siste liten å opprette bloggen min igjen etter å ha sletta den i april/mai. Psykologen sier det er veldig viktig å kjenne mestringsfølelse, og skrivinga mi er det jeg føler jeg behersker best. Det er så trygt å skrive her, om alt jeg skriver og opplever. Ingen som kan dømme, ingen som får vite mer enn det jeg forteller.
Det har skjedd så veldig, veldig mye siden sist. Jeg har ingen symptomer på tvangslidelser mer, ingen telling, ingen depresjon eller angst. Er litt redd for at et er bare tablettene som gjør det, virker som at jeg svever på en sky dagen lang, tenker at det er vel ikke normalt å være glad hele dagen lang? Kan gå rundt på jobb å synge og tralle, har lyst å skravle med alle kundene, er det vanlig å være så glad?! Ikke noe jeg har opplevd før hvertfall.
Har vært hos psykologen en gang i uka fram til nå. I dag avtalte vi at vi skulle ta en pause på 4-5 uker for å se om jeg klarer meg like godt på egenhånd. Hittil har jeg hatt veldig store framskritt. Har tatt teorien for bil-lappen, søkt og kommet inn på skole. Skal gå hjemme med jenta i høst mens jeg tar fag som privatist. Gleder meg til å få være hjemme med henne igjen.
Ang T og meg, har vi aldri hatt det bedre. Vi har snakka ut i det vide og brede, blitt enige om flere ting. Det er ikke lov å si "ingenting", om en av oss spør hva som er i veien. Jeg tok så veldig feil av ham tidligere i år, han ville jo bare være sammen med jenta, han også! Det gjør vondt i hjertet mitt å lese hva jeg har skrevet om ham. Skulle ønske jeg ikke hadde hatt de tankene, men husker hvor fortvilt og forvirra jeg var. Kan ikke sammenligne situasjonen med sånn vi har det nå.
Sent i mai var det et ektepar som kom å henta hunden. De leita etter en til hund som kunne være med de på fjellet. Har sett bilder av henne nå i ettertid, ser ut som at hun stortrives. Savnet er der, men unner henne alt godt, og vet at hun har det bedre der enn hos oss. Har ikke lenger konstant dårlig samvittighet for at jeg må fordele den lille energien min på alt og alle rundt meg, som tidligere endte i utmattelse og at ingenting ble gjort ordentlig, hverken lufteturer, kos med jenta eller husarbeid.
Nå har jeg fått veldig mange gode råd og hjelpemidler som hjelper meg i hverdagen. Må huske å prioritere meg selv, minne meg på at jeg trenger hvile og avslapping, samt prøve å øke selvtilliten. Som nevnt, må jeg prøve å gjøre noe som ofte gir mestringsfølelse, om det er å ta oppvasken, ha en god samtale eller å gjøre de tingene jeg har planlagt.
Det har skjedd så veldig, veldig mye siden sist. Jeg har ingen symptomer på tvangslidelser mer, ingen telling, ingen depresjon eller angst. Er litt redd for at et er bare tablettene som gjør det, virker som at jeg svever på en sky dagen lang, tenker at det er vel ikke normalt å være glad hele dagen lang? Kan gå rundt på jobb å synge og tralle, har lyst å skravle med alle kundene, er det vanlig å være så glad?! Ikke noe jeg har opplevd før hvertfall.
Har vært hos psykologen en gang i uka fram til nå. I dag avtalte vi at vi skulle ta en pause på 4-5 uker for å se om jeg klarer meg like godt på egenhånd. Hittil har jeg hatt veldig store framskritt. Har tatt teorien for bil-lappen, søkt og kommet inn på skole. Skal gå hjemme med jenta i høst mens jeg tar fag som privatist. Gleder meg til å få være hjemme med henne igjen.
Ang T og meg, har vi aldri hatt det bedre. Vi har snakka ut i det vide og brede, blitt enige om flere ting. Det er ikke lov å si "ingenting", om en av oss spør hva som er i veien. Jeg tok så veldig feil av ham tidligere i år, han ville jo bare være sammen med jenta, han også! Det gjør vondt i hjertet mitt å lese hva jeg har skrevet om ham. Skulle ønske jeg ikke hadde hatt de tankene, men husker hvor fortvilt og forvirra jeg var. Kan ikke sammenligne situasjonen med sånn vi har det nå.
Sent i mai var det et ektepar som kom å henta hunden. De leita etter en til hund som kunne være med de på fjellet. Har sett bilder av henne nå i ettertid, ser ut som at hun stortrives. Savnet er der, men unner henne alt godt, og vet at hun har det bedre der enn hos oss. Har ikke lenger konstant dårlig samvittighet for at jeg må fordele den lille energien min på alt og alle rundt meg, som tidligere endte i utmattelse og at ingenting ble gjort ordentlig, hverken lufteturer, kos med jenta eller husarbeid.
Nå har jeg fått veldig mange gode råd og hjelpemidler som hjelper meg i hverdagen. Må huske å prioritere meg selv, minne meg på at jeg trenger hvile og avslapping, samt prøve å øke selvtilliten. Som nevnt, må jeg prøve å gjøre noe som ofte gir mestringsfølelse, om det er å ta oppvasken, ha en god samtale eller å gjøre de tingene jeg har planlagt.
Sunday, April 24, 2011
Hva nå da?
T var her i går igjen, etter at jeg hadde lagt jenta. Vi så film, jeg satt i armkroken hans. Jeg har savnet å være nær han, det har jeg ikke vært på flere måneder, selv om det bare er noen uker siden jeg flytta. Vi snakka en del etterpå, ble enige om at vi vil bo sammen. Ble enige om at vi skulle finne ut hvor vi skal bo, og hvordan vi skal fikse det. Gråt en skvett, vi kyssa et par ganger mens vi prata, før han dro. Det var en veldig koselig kveld.
I dag dro vi ut på middag, M og mannen var med oss. Etterpå ble T med hjem, vi var alene her med jenta. Han lekte med henne, var med på bading og stell, ga henne mat og la henne. Snakka litt mer. Han er villig til å flytte hit, om jeg er villig til å gi hunden min vekk. Han liker ikke hunder, har aldri gjort det, men siden jeg er så glad i dyr har han holdt ut i tre år. Men nå er han lei. Jeg synes det er kjempetrist å måtte gi henne fra meg, min aller beste venn som alltid har vært der for meg når T har vært sur og ikke har villet snakke med meg. Men som jeg sa til han, jeg trenger han mer enn jeg trenger en hund.
Om to måneder kommer foreldrene mine hit, på sommerferie. De skal bo her i en måned eller to, og da vil ikke T bo her. Han foreslo at vi bor i leiligheta vår fram til sommeren, mens vi prøver å få solgt den, så flytter vi sammen hit igjen. Med forbehold at foreldrene mine og søstra mi fjerner sine ting herfra. Vi kan jo ikke bo oppi deres ting, det er jo klart.
Det høres greit ut, egentlig. Men nå har jeg styrt så fælt med å få det koselig her, og føler at atmosfæren her er mye bedre enn i leiligheta, der har jeg aldri trivdes. Tror at for min del hadde det vært bedre om jeg ble her fram til vi skulle flytta hit. Men vet ikke hvordan T ville reagert på det. Og om forholdet vårt ville klart det. Og skal jeg pakke med meg alle tingene å flytte tilbake? Alle klærne mine, jentas klær, leker og ting og tang, for så å flytte tilbake? Det er snakk om noen måneder. Det går fort. Men på en annen side, det er veldig mange kvelder, mange ensomme timer.
Huff, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Er så redd for at jeg sier at jeg vil bo sammen med T, for at det er det rette å gjøre. Tror jeg er redd for å si at kanskje jeg ikke vil. Jeg hadde jo sett for meg at det skulle være jenta mi og meg, bare oss. Men ble livredd når han sier at han vil ha delt omsorg. Det vil jeg ikke! Så da er jo det andre alternativet at vi flytter sammen igjen. Men, jeg vil bo sammen med han, jeg elsker han jo enda. Og jenta trenger pappaen sin, og vi trenger hverandre. Jeg er bare så veldig, veldig redd for at han ikke kommer til å forandre seg, slik han sier at han skal. At han ikke vil være den pappaen jeg ønsker at han skal være. En som vil gå i 17.-mai tog sammen med oss, trille vogna når vi er ute, kjøpe nye klær til jenta for de var bare såååå stilige.
Snakka nettopp med ei venninne på telefonen, mens jeg snakka om dette til henne gikk det egentlig opp for meg, sakte men sikkert, at T kommer aldri til å bli den mannen jeg vil ha. Den drømmen om å være sammen med han, mannen med stor M, det er ikke en drøm om T. Han er seg selv, og ingen andre, og kan ikke forandre seg til den mannen jeg vil ha. Kanskje det er derfor jeg har vært nedfor, utilfreds med tilværelsen, rastløs, irritert på han for at han aldri vil gjøre noe. Vi har egentlig ingen felles interesser, han sitter gjerne inne foran pc'en hele helga og alle kveldene sine, mens jeg sitter å drømmer om at han en gang vil bli med meg ut å gå tur i marka, eller traske gatelangs i byen midt på natta bare for å ha gjort det.
Jeg er redd for å være ærlig med meg selv. Redd for å innrømme at jeg er usikker. Redd for at T vil kreve 50/50 omsorg om vi ikke bor sammen. Redd for at eneste grunnen til at jeg sier jeg vil bo sammen med han, er at da mister jeg ikke jenta.
Men jeg tror, helt ærlig, at jeg, om jeg hadde visst 100% sikkert, ville valgt å bo alene om jeg hadde fått all omsorgen for jenta. Hater at jeg tenker sånn, for jeg klarer aldri helt å bestemme meg.
I dag dro vi ut på middag, M og mannen var med oss. Etterpå ble T med hjem, vi var alene her med jenta. Han lekte med henne, var med på bading og stell, ga henne mat og la henne. Snakka litt mer. Han er villig til å flytte hit, om jeg er villig til å gi hunden min vekk. Han liker ikke hunder, har aldri gjort det, men siden jeg er så glad i dyr har han holdt ut i tre år. Men nå er han lei. Jeg synes det er kjempetrist å måtte gi henne fra meg, min aller beste venn som alltid har vært der for meg når T har vært sur og ikke har villet snakke med meg. Men som jeg sa til han, jeg trenger han mer enn jeg trenger en hund.
Om to måneder kommer foreldrene mine hit, på sommerferie. De skal bo her i en måned eller to, og da vil ikke T bo her. Han foreslo at vi bor i leiligheta vår fram til sommeren, mens vi prøver å få solgt den, så flytter vi sammen hit igjen. Med forbehold at foreldrene mine og søstra mi fjerner sine ting herfra. Vi kan jo ikke bo oppi deres ting, det er jo klart.
Det høres greit ut, egentlig. Men nå har jeg styrt så fælt med å få det koselig her, og føler at atmosfæren her er mye bedre enn i leiligheta, der har jeg aldri trivdes. Tror at for min del hadde det vært bedre om jeg ble her fram til vi skulle flytta hit. Men vet ikke hvordan T ville reagert på det. Og om forholdet vårt ville klart det. Og skal jeg pakke med meg alle tingene å flytte tilbake? Alle klærne mine, jentas klær, leker og ting og tang, for så å flytte tilbake? Det er snakk om noen måneder. Det går fort. Men på en annen side, det er veldig mange kvelder, mange ensomme timer.
Huff, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Er så redd for at jeg sier at jeg vil bo sammen med T, for at det er det rette å gjøre. Tror jeg er redd for å si at kanskje jeg ikke vil. Jeg hadde jo sett for meg at det skulle være jenta mi og meg, bare oss. Men ble livredd når han sier at han vil ha delt omsorg. Det vil jeg ikke! Så da er jo det andre alternativet at vi flytter sammen igjen. Men, jeg vil bo sammen med han, jeg elsker han jo enda. Og jenta trenger pappaen sin, og vi trenger hverandre. Jeg er bare så veldig, veldig redd for at han ikke kommer til å forandre seg, slik han sier at han skal. At han ikke vil være den pappaen jeg ønsker at han skal være. En som vil gå i 17.-mai tog sammen med oss, trille vogna når vi er ute, kjøpe nye klær til jenta for de var bare såååå stilige.
Snakka nettopp med ei venninne på telefonen, mens jeg snakka om dette til henne gikk det egentlig opp for meg, sakte men sikkert, at T kommer aldri til å bli den mannen jeg vil ha. Den drømmen om å være sammen med han, mannen med stor M, det er ikke en drøm om T. Han er seg selv, og ingen andre, og kan ikke forandre seg til den mannen jeg vil ha. Kanskje det er derfor jeg har vært nedfor, utilfreds med tilværelsen, rastløs, irritert på han for at han aldri vil gjøre noe. Vi har egentlig ingen felles interesser, han sitter gjerne inne foran pc'en hele helga og alle kveldene sine, mens jeg sitter å drømmer om at han en gang vil bli med meg ut å gå tur i marka, eller traske gatelangs i byen midt på natta bare for å ha gjort det.
Jeg er redd for å være ærlig med meg selv. Redd for å innrømme at jeg er usikker. Redd for at T vil kreve 50/50 omsorg om vi ikke bor sammen. Redd for at eneste grunnen til at jeg sier jeg vil bo sammen med han, er at da mister jeg ikke jenta.
Men jeg tror, helt ærlig, at jeg, om jeg hadde visst 100% sikkert, ville valgt å bo alene om jeg hadde fått all omsorgen for jenta. Hater at jeg tenker sånn, for jeg klarer aldri helt å bestemme meg.
Saturday, April 23, 2011
Den største frykten
T var her på torsdag, hadde med seg pizza, vi spiste, så tv og spilte spill. Snakka lite, men sa vi måtte prate. Han forklarte at det var vanskelig for han å se jenta, for hun ligner så på meg. Vondt å bli minnet på at jeg ikke er der sammen med dem sier han. Derfor han ikke har spurt om å treffe henne. Jeg hadde spurt om han ville ha henne i går, men da han dro herfra den kvelden sa han nei. Likevel ombestemte han seg seinere på kvelden, sendte ei melding og sa han ville ha henne likevel.
Da jeg henta henne seinere hos han, sa han at jeg ikke fikk ta senga hennes med meg, for etterhvert ville han at hun skulle sove hos han. At han ville kjempe for 50/50 omsorg. Han venter på at vi skal dra til mekling slik at de skal bestemme, han tror at det er de som vil bestemme hvilken omsorgsfordeling vi får. Jeg spurte om han etter noen timer med jenta, har bestemt seg for at han kommer til å klare å ha henne 50% av tiden. Han som sa torsdagskveld at han så på det å ha henne som en jobb, og at han ikke likte å ha henne alene lengere perioder av gangen, for da ble han stressa og irritert. Likevel sier han det med at han vil kjempe for 50/50.
Og da kommer tankene, frykten, angsten. Han vet at jeg går til "psykolog", at jeg har fått diagnosen deprimert, paranoid, med tvangstanker. Og at jeg har begynt på medisin. Kommer han til å bruke det mot meg? Kommer han til å bli slem, si ting om meg som setter meg i et dårlig lys? Kommer han til å ta i bruk skitne triks for å vinne omsorgen for jenta? Jeg klarer ikke å se for meg å ha henne 50% av tiden, jeg har jo hatt henne døgnet rundt siden hun ble født. Det har jo alltid vært meg og henne. Alene, en sjelden gang har T vært der. Vi blir innkalt til mekling etter påske, jeg kjenner at timene og dagene virker som måneder og år, alle tankene surrer i hodet.
Det var akkurat dette jeg var redd for. Jeg sa til han at om vi skulle prøve igjen, måtte han først vise at han brydde seg om jenta. At han ville være pappa, vise omsorg, ta hensyn og ansvar. Og da bestemte han seg plutselig for å gjøre det uten meg. At han vil ha omsorg for henne uten at jeg er der. Det var jo ikke det jeg ville! Jeg vil at vi skal være en familie, oss tre sammen. Ikke han og jenta, meg og jenta, hver for oss.
Men det er så vanskelig! Han sier han savner oss, elsker oss, vil være sammen med oss. Men så gjør han noe sånn som dette. I tillegg sier han at han nekter å flytte fra leiligheta. Leiligheta vi kjøpte sammen. Leiligheta hvor jeg ikke vil bo, for det er upraktisk og vanskelig for meg. Opp og ned fra andre etasje med barnevogn og hund, flere ganger om dagen. Det er ikke upraktisk for han, for han går aldri tur med hverken vogna eller hunden. Han ser ikke at det blir vanskelig. Jeg sier han kan flytte hit hvor vi bor nå. Akkurat like stor leilighet, det er i en kjeller, med store vinduer, stor hage, garasje, og veldig fint. Skal hans bo-preferanse ødelegge for forholdet vårt? Ønsker han det så lite? Eller er det jeg som bør føye meg?
Nei. Jeg er lei av å leve etter hans ønsker. Jeg krever aldri noe for meg selv. Og dessuten er jeg drittlei av å mase på han, for at han skal gjøre ting for hans beste, og for jenta sitt beste. Han tror enda at grunnen til at jeg spør om han vil være sammen med jenta, er at da får jeg fri. Jeg har prøvd å banke det inn i hodet hans, jeg har grått og skreket det til han, jeg trenger aldri fri fra jenta mi! Det er for hennes skyld at jeg vil han skal være med henne. Og for hans skyld. Han kjenner ikke henne, hvordan skal han klare å ha henne hos seg 50% om han ikke kjenner henne? Han vet ikke hvor lenge hun bruker å være våken om gangen, hvor ofte hun spiser, hvor mye hun trenger å sove, når hun må våkne fra siste blunden så hun får sove til natta. Han har aldri vist interesse, aldri tatt initiativ til å ville vite.
Føler at han ikke fortjener å få ha henne så mye. Kanskje en helg i ny og ne, men aldri 50/50! Hvordan skal jeg klare meg uten jenta mi? Etter at han hadde vært her på torsdag, skrev han i en melding, at han ikke ville bruke tid på å bygge opp noe som jeg snudde ryggen til med en gang vi møtte en motbakke. Hva?!?! Motbakke? Jeg ble så sint at jeg ikke fikk sove. Tidenes underdrivelse. Kan man kalle alle disse problemene en motbakke? Og "med en gang vi møtte en motbakke" - hæ? Kjenner jeg blir forbanna. Kvalm. Hva er det han tenker med? Er han helt ute av stand til å se situasjonen fra min side? Først ammeproblemer, fødselsdepresjon (legen mente det var en forverring av depresjonen jeg allerede har) så at han trekker seg unna og lar meg ta alt ansvaret, så skylder han på meg?????
Huff, jeg vet absolutt ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker han, jeg savner det vi hadde. Men når han oppfører seg slik, er det i det hele tatt mulig at jeg skal klare å like han som person igjen? Han er barnslig, usaklig, egoistisk, tenker kun på seg selv. Jeg er sliten. Lei av å kjempe. Først for at han skulle bry seg om jenta og meg. Så for at han skulle skjønne (noe han enda ikke gjør), og nå må vi bestemme og finne ut hva som er i jentas beste interesser. Hun er så liten, hun har ikke godt av å flytte fram og tilbake. Hun trenger stabilitet, trygghet. Jeg vet at jeg allerede gir det til henne, som jeg har gjort i hele hennes liv. Er mer usikker på om T er i stand til det. Hva når han blir sliten og irritert, blir det som før? Da lå hun i babygymmen eller i vippestolen foran tv'en mens han satt inne på et annet rom og spilte på pc. Først når hun gråt gikk han til henne og tok henne opp. Da visste han ikke hva hun ville. Prøvde med mat, prøvde å skifte bleie, prøvde å legge henne. Ble irritert om hun ikke ville sove, for han ville jo spille pc-spill. Jeg prøvde å si at hun ikke var trøtt, hun ville ha selskap. Da kunne han sette seg i sofaen med henne på fanget å se på tv. Da hadde hun selskap, og ble underholdt av tv'en.
Jeg liker ikke tanken på å gi henne fra meg, og ikke vite hva de gjør når hun er der. Sist hun hadde vært der var hun veldig stressa da hun kom tilbake. Hun var helt apatisk, smilte ikke, lo ikke, lekte ikke. Det sa jeg ifra om til T, men da fikk jeg en overhøvling, for det er da pokker ikke bare jeg som vet hvordan man tar vare på et barn.
Han skal ha henne i morgen, det gruer jeg meg litt til. Selv om jeg har sagt at han må bry seg mer, så frykter jeg at han kommer til å virkelig stå på for å få halve omsorgen. Jeg vil vente til hun er større, hun får jo ingenting ut av det nå. Jeg ser for meg at han kan komme på besøk hit 2-3 ganger i uka, da kan kanskje vi finne tilbake til det vi hadde.
Da jeg henta henne seinere hos han, sa han at jeg ikke fikk ta senga hennes med meg, for etterhvert ville han at hun skulle sove hos han. At han ville kjempe for 50/50 omsorg. Han venter på at vi skal dra til mekling slik at de skal bestemme, han tror at det er de som vil bestemme hvilken omsorgsfordeling vi får. Jeg spurte om han etter noen timer med jenta, har bestemt seg for at han kommer til å klare å ha henne 50% av tiden. Han som sa torsdagskveld at han så på det å ha henne som en jobb, og at han ikke likte å ha henne alene lengere perioder av gangen, for da ble han stressa og irritert. Likevel sier han det med at han vil kjempe for 50/50.
Og da kommer tankene, frykten, angsten. Han vet at jeg går til "psykolog", at jeg har fått diagnosen deprimert, paranoid, med tvangstanker. Og at jeg har begynt på medisin. Kommer han til å bruke det mot meg? Kommer han til å bli slem, si ting om meg som setter meg i et dårlig lys? Kommer han til å ta i bruk skitne triks for å vinne omsorgen for jenta? Jeg klarer ikke å se for meg å ha henne 50% av tiden, jeg har jo hatt henne døgnet rundt siden hun ble født. Det har jo alltid vært meg og henne. Alene, en sjelden gang har T vært der. Vi blir innkalt til mekling etter påske, jeg kjenner at timene og dagene virker som måneder og år, alle tankene surrer i hodet.
Det var akkurat dette jeg var redd for. Jeg sa til han at om vi skulle prøve igjen, måtte han først vise at han brydde seg om jenta. At han ville være pappa, vise omsorg, ta hensyn og ansvar. Og da bestemte han seg plutselig for å gjøre det uten meg. At han vil ha omsorg for henne uten at jeg er der. Det var jo ikke det jeg ville! Jeg vil at vi skal være en familie, oss tre sammen. Ikke han og jenta, meg og jenta, hver for oss.
Men det er så vanskelig! Han sier han savner oss, elsker oss, vil være sammen med oss. Men så gjør han noe sånn som dette. I tillegg sier han at han nekter å flytte fra leiligheta. Leiligheta vi kjøpte sammen. Leiligheta hvor jeg ikke vil bo, for det er upraktisk og vanskelig for meg. Opp og ned fra andre etasje med barnevogn og hund, flere ganger om dagen. Det er ikke upraktisk for han, for han går aldri tur med hverken vogna eller hunden. Han ser ikke at det blir vanskelig. Jeg sier han kan flytte hit hvor vi bor nå. Akkurat like stor leilighet, det er i en kjeller, med store vinduer, stor hage, garasje, og veldig fint. Skal hans bo-preferanse ødelegge for forholdet vårt? Ønsker han det så lite? Eller er det jeg som bør føye meg?
Nei. Jeg er lei av å leve etter hans ønsker. Jeg krever aldri noe for meg selv. Og dessuten er jeg drittlei av å mase på han, for at han skal gjøre ting for hans beste, og for jenta sitt beste. Han tror enda at grunnen til at jeg spør om han vil være sammen med jenta, er at da får jeg fri. Jeg har prøvd å banke det inn i hodet hans, jeg har grått og skreket det til han, jeg trenger aldri fri fra jenta mi! Det er for hennes skyld at jeg vil han skal være med henne. Og for hans skyld. Han kjenner ikke henne, hvordan skal han klare å ha henne hos seg 50% om han ikke kjenner henne? Han vet ikke hvor lenge hun bruker å være våken om gangen, hvor ofte hun spiser, hvor mye hun trenger å sove, når hun må våkne fra siste blunden så hun får sove til natta. Han har aldri vist interesse, aldri tatt initiativ til å ville vite.
Føler at han ikke fortjener å få ha henne så mye. Kanskje en helg i ny og ne, men aldri 50/50! Hvordan skal jeg klare meg uten jenta mi? Etter at han hadde vært her på torsdag, skrev han i en melding, at han ikke ville bruke tid på å bygge opp noe som jeg snudde ryggen til med en gang vi møtte en motbakke. Hva?!?! Motbakke? Jeg ble så sint at jeg ikke fikk sove. Tidenes underdrivelse. Kan man kalle alle disse problemene en motbakke? Og "med en gang vi møtte en motbakke" - hæ? Kjenner jeg blir forbanna. Kvalm. Hva er det han tenker med? Er han helt ute av stand til å se situasjonen fra min side? Først ammeproblemer, fødselsdepresjon (legen mente det var en forverring av depresjonen jeg allerede har) så at han trekker seg unna og lar meg ta alt ansvaret, så skylder han på meg?????
Huff, jeg vet absolutt ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker han, jeg savner det vi hadde. Men når han oppfører seg slik, er det i det hele tatt mulig at jeg skal klare å like han som person igjen? Han er barnslig, usaklig, egoistisk, tenker kun på seg selv. Jeg er sliten. Lei av å kjempe. Først for at han skulle bry seg om jenta og meg. Så for at han skulle skjønne (noe han enda ikke gjør), og nå må vi bestemme og finne ut hva som er i jentas beste interesser. Hun er så liten, hun har ikke godt av å flytte fram og tilbake. Hun trenger stabilitet, trygghet. Jeg vet at jeg allerede gir det til henne, som jeg har gjort i hele hennes liv. Er mer usikker på om T er i stand til det. Hva når han blir sliten og irritert, blir det som før? Da lå hun i babygymmen eller i vippestolen foran tv'en mens han satt inne på et annet rom og spilte på pc. Først når hun gråt gikk han til henne og tok henne opp. Da visste han ikke hva hun ville. Prøvde med mat, prøvde å skifte bleie, prøvde å legge henne. Ble irritert om hun ikke ville sove, for han ville jo spille pc-spill. Jeg prøvde å si at hun ikke var trøtt, hun ville ha selskap. Da kunne han sette seg i sofaen med henne på fanget å se på tv. Da hadde hun selskap, og ble underholdt av tv'en.
Jeg liker ikke tanken på å gi henne fra meg, og ikke vite hva de gjør når hun er der. Sist hun hadde vært der var hun veldig stressa da hun kom tilbake. Hun var helt apatisk, smilte ikke, lo ikke, lekte ikke. Det sa jeg ifra om til T, men da fikk jeg en overhøvling, for det er da pokker ikke bare jeg som vet hvordan man tar vare på et barn.
Han skal ha henne i morgen, det gruer jeg meg litt til. Selv om jeg har sagt at han må bry seg mer, så frykter jeg at han kommer til å virkelig stå på for å få halve omsorgen. Jeg vil vente til hun er større, hun får jo ingenting ut av det nå. Jeg ser for meg at han kan komme på besøk hit 2-3 ganger i uka, da kan kanskje vi finne tilbake til det vi hadde.
Wednesday, April 20, 2011
Ingen bivirkninger
Ei uke på medisin, nå merker jeg ikke bivirkningene. Svetter enda som en gris, kler meg som om det var midt på høysommeren. Pappa dro i går, nå er det bare meg, jenta, M og mannen hennes. De drar hjem neste uke, da blir vi alene her, jenta mi og meg. For første gang skal vi bo alene, helt alene. Bare hun, og bare meg. Og hunden. Kjenner at jeg gleder meg litt, da kan vi gjøre akkurat som vi vil. Rydde vekk alle tingene her, rydde plass til oss. Det jeg gruer meg til er å ikke ha en backup. Om jeg roter det til, enten med økonomien eller hva det nå skulle være. Ingen som passer på meg. Er vel det som er å være voksen. Foreldrene mine bor tusenvis av mil unna, i utlandet, de jobber som frivillige og har ikke anledning til å hjelpe om det skulle være noe. Har aldri vært flink til å passe økonomien, men nå er jeg nødt til å lære.
I neste uke skal jeg til legen igjen, lurer veldig på hva vi skal snakke om da. Hun ville øke dosen, men tablettene virker jo allerede. Vet ikke om hun vil øke likevel.
I neste uke skal jeg til legen igjen, lurer veldig på hva vi skal snakke om da. Hun ville øke dosen, men tablettene virker jo allerede. Vet ikke om hun vil øke likevel.
Monday, April 18, 2011
Lyse dager
Helg.
Har slappa av i helga. Lørdag var vi i byen, handla litt, spiste ute. På kvelden dro jeg i bursdag til ei venninne, mens M var hjemme med jenta. Hadde stelt, gitt mat og lagt henne, alt hadde gått kjempefint. I bursdagen slappa jeg av, lo masse og kosa meg. Snakka om T og meg, flyttinga og om å være alene med jenta. Fikk veldig mye støtte og gode råd fra uventet hold, ei venninne av venninna mi som jeg ikke har hatt kontakt med tidligere.
M sier hun merker forskjell på humøret mitt nå. Hun merker lett om jeg er i dårlig humør eller stressa, nå har hun lagt merke til at jeg har vært i godt humør. Vi ler, tuller, koser oss, er søstre. I går gikk vi lang tur, jenta sov i vogna og hundene fikk trim, var ute over en time.
Jenta har sovet lenge om nettene, men sover lite på dagen. Litt slitsomt, men moro å være så mye sammen med henne. Hun utvikler seg så raskt, bare på ei uke har hun begynt å snu seg på siden, bøyer knærne og strekker seg etter tærne. Humøret mitt er veldig bra for tiden, stresser ikke, blir ikke irritert eller sint. Føler det går rette veien, går en fin vår og lysere dager i møte med godt humør og godt mot.
Barndommen.
Mamma var dagmamma da vi var små. Trodde ikke hun ville ha oss som unger, derfor måtte hun passe andre sine. Hun var jo på jobb, og måtte gi oppmerksomhet til de andre barna. Jeg følte meg oversett, de andre var viktigere enn hennes egne barn. Da, og når hun begynte å jobbe utenfor hjemmet, fikk vi ofte kjeft da hun var ferdig på jobb og var sliten og irritert. Det var oss hun tok ut aggresjonen på. Husker en morgen da jeg hadde begynt på skolen, var rundt 7-8 år. Følte meg ikke bra, sa til mamma jeg var syk og ikke ville på skolen. Hun ble sint, sparka meg bak mens hun hadde tresko på. Jeg sto på badet. Da hun hadde gått ut derfra, svimte jeg av, falt med ansiktet først ned på den høye dørstokken. Hun kom løpende, tok meg på fanget, gråt og gråt, sa det aldri skulle skje igjen.
Har slappa av i helga. Lørdag var vi i byen, handla litt, spiste ute. På kvelden dro jeg i bursdag til ei venninne, mens M var hjemme med jenta. Hadde stelt, gitt mat og lagt henne, alt hadde gått kjempefint. I bursdagen slappa jeg av, lo masse og kosa meg. Snakka om T og meg, flyttinga og om å være alene med jenta. Fikk veldig mye støtte og gode råd fra uventet hold, ei venninne av venninna mi som jeg ikke har hatt kontakt med tidligere.
M sier hun merker forskjell på humøret mitt nå. Hun merker lett om jeg er i dårlig humør eller stressa, nå har hun lagt merke til at jeg har vært i godt humør. Vi ler, tuller, koser oss, er søstre. I går gikk vi lang tur, jenta sov i vogna og hundene fikk trim, var ute over en time.
Jenta har sovet lenge om nettene, men sover lite på dagen. Litt slitsomt, men moro å være så mye sammen med henne. Hun utvikler seg så raskt, bare på ei uke har hun begynt å snu seg på siden, bøyer knærne og strekker seg etter tærne. Humøret mitt er veldig bra for tiden, stresser ikke, blir ikke irritert eller sint. Føler det går rette veien, går en fin vår og lysere dager i møte med godt humør og godt mot.
Barndommen.
Mamma var dagmamma da vi var små. Trodde ikke hun ville ha oss som unger, derfor måtte hun passe andre sine. Hun var jo på jobb, og måtte gi oppmerksomhet til de andre barna. Jeg følte meg oversett, de andre var viktigere enn hennes egne barn. Da, og når hun begynte å jobbe utenfor hjemmet, fikk vi ofte kjeft da hun var ferdig på jobb og var sliten og irritert. Det var oss hun tok ut aggresjonen på. Husker en morgen da jeg hadde begynt på skolen, var rundt 7-8 år. Følte meg ikke bra, sa til mamma jeg var syk og ikke ville på skolen. Hun ble sint, sparka meg bak mens hun hadde tresko på. Jeg sto på badet. Da hun hadde gått ut derfra, svimte jeg av, falt med ansiktet først ned på den høye dørstokken. Hun kom løpende, tok meg på fanget, gråt og gråt, sa det aldri skulle skje igjen.
Friday, April 15, 2011
Tvilen begynner å gi seg.
Fredag.
Ingen kvalme i dag. Uvel i magen, hodepine. Svett. Rennende, klam, kvelende svette. Men har forandra mening om tablettene, jeg er ikke lenger skeptisk til de. Var overbevist om at antidepressiva var bare tull og de forandra mennesker til det ugjenkjennelige, og man ble avhengige.
Jenta sov hele natta uten å våkne for mat. I stedet våknet hun halv 7 på morningen. Klarte å drøye en halvtime. Fikk en blund på formiddagen, jenta ville ikke sove i det hele tatt, men M passet henne. Var i byen med nevøene, M og pappa, og jenta såklart. Mye svette, men ingen stress. Mye bæsj også, jenta var visst ikke blitt noe særlig bedre i magen.
T ville ha meg på besøk i dag. Middag og kanskje en film. Snakke litt, være kjærester. Ingen krangling, bare kose oss. Det ble ikke noe av, klarte ikke bestemme meg om jeg ville dra. Ringte han nå i kveld og spurte hva han ønsket å få ut av det. Ville prøve igjen, se om vi klarte å finne fram til det vi hadde før. Sa jeg skulle prøve å komme, men det ble for sent i dag. Snakka med han på nett nå, han ville ha jenta litt i helga, men han skulle sove lenge i morgen, dra på besøk før han skulle ut å drikke. Blir forbanna, han sier én ting, og i neste øyeblikk sier han en annen ting. Sa at jenta godt kunne overnatte hos han i helga, om jeg ville. Svarte at det er jo ikke hva jeg vil som er viktig, jeg vil jo at han skal ville! Han trenger å vise at han vil gjøre en innsats, vise at han ønsker å være pappa og kjæreste. Gjorde vel et forsøk med dette besøket, men føler oppførselen etterpå trakk det hele rett ned i dass. Da jeg sa det med at det er han som må ville, svarte han bare "glem det, snakkes" og logget av. Barnslig. Har lyst i å drite i hele greia. Vi har det jo bra her. Kanskje det er derfor jeg føler meg bedre, at det ikke er tablettene, men siden vi har flytta vekk fra veldig mange problemer.
Han har jo sagt at det er pga stressanfallene, irritasjonen og det ustabile humøret mitt at han ikke vil bo sammen. Så har selvfølgelig tenkt at kanskje det er håp om tablettene virker. Men de kan dessverre ikke gjøre han moden nok til å være den mannen jeg trenger at han skal være.
Paranoia.
Sett filmen 'Trueman Show'? Der har du meg. Har i mange, mange år visst at det er noen som overvåker meg. Vet ikke hvem de er, men de er der. Overalt. De har planta kameraer overalt rundt meg. Bak speilet på badet, i dusjen, over do, i tv'en, på soverommet. I alle rom er det kamera. Og folk jeg kjenner jobber for dem. Venner går av og til med skjult kamera og mikrofon når jeg er sammen med de. Da jeg fortalte legen at jeg av og til hadde lurt på om det var kamera inni jenta mi, om hun også var sendt til meg av dem, da så hun bekymra ut igjen. Forta meg å si at jeg vet jo at det ikke er sant, og at ingen i verden har interesse av å vite hva jeg driver med. For det VET jeg faktisk. Men likevel kommer disse tankene veldig ofte. Om noen stirrer på meg når jeg tar bussen, lurer jeg på om han filmer meg eller følger med meg.
Skal jeg gjette hvorfor det har blitt sånn, tror jeg det kommer fra da jeg var liten. Skjønte ikke hvorfor noen ville gi stygge, stille meg oppmerksomhet. Det måtte være en grunn til det. Var skremt om noen så på meg, hvorfor?? Livredd for at noen skulle snakke til meg, turte ikke svare. Om jeg svarte, ble jeg ofte ledd av, siden jeg var så redd at jeg kunne si noe som var helt på jordet. Lettere å ikke si noe som helst da.
Selv i dag kommer tankene. De er ikke så ille som før, for jeg er fullstendig klar over at ingen bryr seg om hva jeg gjør. De ligger ikke i bakhodet som før, men de kommer plutselig om jeg ikke er på vakt. Det er derfor jeg er sliten. Må hele tiden være på vakt, tenke at jeg ikke må tenke. Prøve å stenge tankene ute. De feile tankene, de får ikke komme inn i mitt hode. Men tanker er tanker, og jeg tror filteret mitt er sprengt etter å hatt hodet fullt av tanker hele livet. Før gleda jeg meg til å dø, for da trengte jeg ikke å tenke mer.
Ingen kvalme i dag. Uvel i magen, hodepine. Svett. Rennende, klam, kvelende svette. Men har forandra mening om tablettene, jeg er ikke lenger skeptisk til de. Var overbevist om at antidepressiva var bare tull og de forandra mennesker til det ugjenkjennelige, og man ble avhengige.
Jenta sov hele natta uten å våkne for mat. I stedet våknet hun halv 7 på morningen. Klarte å drøye en halvtime. Fikk en blund på formiddagen, jenta ville ikke sove i det hele tatt, men M passet henne. Var i byen med nevøene, M og pappa, og jenta såklart. Mye svette, men ingen stress. Mye bæsj også, jenta var visst ikke blitt noe særlig bedre i magen.
T ville ha meg på besøk i dag. Middag og kanskje en film. Snakke litt, være kjærester. Ingen krangling, bare kose oss. Det ble ikke noe av, klarte ikke bestemme meg om jeg ville dra. Ringte han nå i kveld og spurte hva han ønsket å få ut av det. Ville prøve igjen, se om vi klarte å finne fram til det vi hadde før. Sa jeg skulle prøve å komme, men det ble for sent i dag. Snakka med han på nett nå, han ville ha jenta litt i helga, men han skulle sove lenge i morgen, dra på besøk før han skulle ut å drikke. Blir forbanna, han sier én ting, og i neste øyeblikk sier han en annen ting. Sa at jenta godt kunne overnatte hos han i helga, om jeg ville. Svarte at det er jo ikke hva jeg vil som er viktig, jeg vil jo at han skal ville! Han trenger å vise at han vil gjøre en innsats, vise at han ønsker å være pappa og kjæreste. Gjorde vel et forsøk med dette besøket, men føler oppførselen etterpå trakk det hele rett ned i dass. Da jeg sa det med at det er han som må ville, svarte han bare "glem det, snakkes" og logget av. Barnslig. Har lyst i å drite i hele greia. Vi har det jo bra her. Kanskje det er derfor jeg føler meg bedre, at det ikke er tablettene, men siden vi har flytta vekk fra veldig mange problemer.
Han har jo sagt at det er pga stressanfallene, irritasjonen og det ustabile humøret mitt at han ikke vil bo sammen. Så har selvfølgelig tenkt at kanskje det er håp om tablettene virker. Men de kan dessverre ikke gjøre han moden nok til å være den mannen jeg trenger at han skal være.
Paranoia.
Sett filmen 'Trueman Show'? Der har du meg. Har i mange, mange år visst at det er noen som overvåker meg. Vet ikke hvem de er, men de er der. Overalt. De har planta kameraer overalt rundt meg. Bak speilet på badet, i dusjen, over do, i tv'en, på soverommet. I alle rom er det kamera. Og folk jeg kjenner jobber for dem. Venner går av og til med skjult kamera og mikrofon når jeg er sammen med de. Da jeg fortalte legen at jeg av og til hadde lurt på om det var kamera inni jenta mi, om hun også var sendt til meg av dem, da så hun bekymra ut igjen. Forta meg å si at jeg vet jo at det ikke er sant, og at ingen i verden har interesse av å vite hva jeg driver med. For det VET jeg faktisk. Men likevel kommer disse tankene veldig ofte. Om noen stirrer på meg når jeg tar bussen, lurer jeg på om han filmer meg eller følger med meg.
Skal jeg gjette hvorfor det har blitt sånn, tror jeg det kommer fra da jeg var liten. Skjønte ikke hvorfor noen ville gi stygge, stille meg oppmerksomhet. Det måtte være en grunn til det. Var skremt om noen så på meg, hvorfor?? Livredd for at noen skulle snakke til meg, turte ikke svare. Om jeg svarte, ble jeg ofte ledd av, siden jeg var så redd at jeg kunne si noe som var helt på jordet. Lettere å ikke si noe som helst da.
Selv i dag kommer tankene. De er ikke så ille som før, for jeg er fullstendig klar over at ingen bryr seg om hva jeg gjør. De ligger ikke i bakhodet som før, men de kommer plutselig om jeg ikke er på vakt. Det er derfor jeg er sliten. Må hele tiden være på vakt, tenke at jeg ikke må tenke. Prøve å stenge tankene ute. De feile tankene, de får ikke komme inn i mitt hode. Men tanker er tanker, og jeg tror filteret mitt er sprengt etter å hatt hodet fullt av tanker hele livet. Før gleda jeg meg til å dø, for da trengte jeg ikke å tenke mer.
Subscribe to:
Posts (Atom)