Nedtur igjen

Jul - glede. Mamma og pappa skal komme hjem - varm i hjertet. Ungene skal få besøk av nissen - spenning.

Men, vent. Hva er det der, der nede inni sjela mi, som gjemmer seg langt der inne bak julegleden og forventningene.

Jeg vet hva det er. Det er en dårlig følelse.

Isfront. Kalde blikk. Små, illsinte ord, hviskende stille men de etterlater seg vonde, sviende sår.

Det er noe som ikke stemmer.
"Hva er det med mamma?" - "Vet ikke."
"Skal vi finne på noe alle sammen i dag?" - "Nja, jeg tror jeg skal ut en tur."

Alt har vært snudd på hodet. En pappa som aldri drikker vil være med ut på byen og på fest til kl 05. En mamma som alltid strikker har ikke tatt med seg noe strikketøy.

Vi tre søsknene reagerer, ser spørrende på hverandre og lurer på om noen har hørt noe.

På nyttårsfesten knekker pappa sammen. Da får vi høre det vi har tenkt på lenge. Han vil vekk. Bort. Ut. Langt. Lenge. Dagen etter bryter helvete løs.

For over fem år siden bestemte han seg. Allerede da var det nok. Prøvde å komme unna. Til ingen nytte. Mamma ville ikke høre, ikke akseptere, ikke innse.

I fem år har vi sett på to mennesker, våre foreldre, som prøver, knapt nok det engang, å kommunisere. Mislykkede forsøk, igjen og igjen. Krangling, kjeft, baksnakking.

Hva mamma har å si om saken, vet jeg faktisk ikke. Fikk en løgn servert rett i ansiktet her en dag. Et vinglass ble kasta i veggen, men neida hun hadde vel ikke gjort noe sånt. Etter det klarer jeg ikke tro på noe hun sier.

Alt jeg hører er drittslenging, uthenging, rop om sympati.

Hør her! Det er min pappa du snakker om. Ingen får snakke sånn om pappan min. Spesielt ikke du.

Jeg er partisk, legger ikke skjul på det. Alltid vært en pappajente, eller hvertfall alltid prøvd å få oppmerksomhet. I oppveksten var mamma fraværende. Alltid opptatt med andre ting. Hennes egen depresjon.

Jeg gjorde alt jeg kunne for at noen skulle se meg, høre på meg, si at de elsket meg. Alt jeg fikk av mamma var kjeft. Pappa var for opptatt av søstera mi til å se meg.

Surrealistisk, alt sammen.

Jeg sa til pappa at han måtte snakke med meg, han har ikke så mange andre. Mamma prater ustanselig, men bare drit om andre.

Jeg vet ikke helt hva de vil. Sverte hverandre? Få oss til å velge side? Sympati, trøst?

Pappa har reist igjen, han er alene og det liker jeg ikke. Tenker på han konstant, sender meldinger om at han ikke må høre på mamma, ikke må bry seg om hva hun skriver eller sier til han, at jeg er her og at jeg er glad i han uansett.

Mamma er her og slikker sårene sine, de som for meg virker selvfortjent.

Alt blir forsterket nå. Angst-bølgene jeg hadde som liten kommer tilbake. Mamma er ikke glad i meg. Mamma lyver. Hvorfor sier mamma noe som ikke et sant? Hvorfor krangler mamma og pappa?

Hvorfor er pappa lei seg? Hvorfor vil ikke pappa smile til meg? Hvorfor klarer jeg ikke å trøste pappa? Hvorfor er pappa så mye på jobb, er han ikke glad i oss?

Vet ikke hva jeg skal hverken gjøre eller tro. Nå går det i søvnløshet, sigaretter og antidepressiva så det holder.

Jeg vil ha pappan min hjem, jeg vil passe på han og ingen skal snakke stygt om han.

Tilbake

Dette innlegget hadde jeg egentlig ikke tenkt å skrive. Eller, hadde håpet på å ikke trenge å skrive. Etter omtrent to år med blogg-tørke sitter jeg her igjen. Tilbakevendende depresjon. Forverring av angst. Panikkanfall. Ambulanse. Sykemelding. Oppfølging av psykolog og lege. Ny runde medisinering.

Etter at jeg slutta hos psykologen for 1,5 år siden og medisiner for ett år siden, har jeg hatt det bra. Det har vært turbulente perioder, men gått greit. Tidligere i sommer følte jeg meg sliten, tappa for energi og med liten lyst til å gjøre noe som helst. Ting ble et ork, og jeg var i dårlig humør. Kjente igjen mange av følelsene, og tok kontakt med VPP på sensommeren for å snakke.

På første timen fikk jeg utlevert de samme skjemaene jeg har sett mange ganger før. "På en skala fra 1-5 hvor ofte er du trist og/eller nedstemt" Da de var utfylte, tenkte jeg "Oi." - dette var ikke bra.

Tre dager etterpå krangla T og jeg. Flytting, må hjelpe hverandre mer, dårlig humør, sur kjerring, skjønner ikke, du anstrenger deg ikke nok, om jeg flytter kommer jeg aldri tilbake, er du ikke glad i meg mer, siste sjanse.

Dette var kvelden før jeg skulle begynne i ny jobb. Tenk, jeg hadde endelig, etter mange år, klart å få meg en fast deltidsstilling med 50%! HURRA!

Jeg sov omtrent en halvtime den natta, hodet kokte over med tanker. Tanker om oss, om jentungen, om jobb, om psykologen, alt.

Så kom dagen, opp før klokka ringte, kjørte T og jentungen ut, hjem igjen, og gikk ned til jobb. Dagen gikk forholdsvis greit, selv om jeg var så sliten i hodet og i kroppen at da jeg gikk hjem var det eneste målet mitt å nå fram til ytterdøra før jeg begynte å gråte.

Da kvelden kom, ville jeg legge meg tidlig, for å være klar til neste dag på jobb. Tankene hadde svirra helt siden gårsdagen, og de fortsatte etter at jeg hadde lagt meg.

Om jeg begynte å gråte før eller etter at T kom inn, husker jeg ikke. Først tårer, snufsing. Så gråt jeg og hulka så høyt at jeg skremte meg selv. Vanligvis misunner jeg de som er i stand til å gråte, men dette var rett og slett ubehagelig. Jeg mista kontrollen, klarte ikke å stoppe. Innimellom klarte jeg å prate, vi snakka litt sammen. Om hvorfor jeg gråt og om at jeg var livredd.

Så begynte det. Jeg fikk ikke puste. Hev etter luft, skjønte ikke, plutselig sto jeg på gulvet ved døra. Husker jeg ropte "hva er det som skjer?" T holdt rundt meg, men jeg løp på do - følte jeg måtte spy.

Jeg var svimmel, hodepine, fikk fortsatt ikke luft. Jeg satt på gulvet ved doen, rommet gikk rundt så jeg måtte legge meg ned. Jeg gråt fortsatt, og det kom rare lyder ut av meg. Hikst, hulking, vet ikke om jeg ropte eller om det var lyden av å ikke få puste, men alt jeg tenkte på var at jeg var blitt gal. Jeg prøvde å se i taket, men jeg hadde ikke kontroll over øynene mine. Klarte ikke å fokusere, blikket gikk fram og tilbake - "nå klikker jeg, nå har det klikka for meg." Jeg holdt hendene foran øynene, sånn at jeg ikke kunne se, ikke merka at jeg ikke hadde kontroll. Ville ikke vite det.

T løp fram og tilbake, prøvde å roe meg, sjekka at jentungen ikke hadde våkna, ringte legevakta, svigermor, fant fram klær til meg, holdte rundt meg, kledde på seg selv. "Nå kommer de snart, nå kommer de å henter oss"

Jeg tror jeg klarte å nikke, jeg hadde lyst å snakke, alt jeg fikk fram var "hjelp."

Da ambulansen kom, satte de meg opp, holdt rundt meg, og vugget meg fram og tilbake som jeg skulle vært et barn som hadde slått seg. Jeg klarte å roe meg nok til at de fikk i meg litt vann. Etter en stund, var det på med skoene, og de måtte veldig sakte geleide meg ut - jeg holdt enda hendene foran øynene, mens jeg gråt og hulka meg ned trappa.

Blodtrykket ble målt hele veien til legevakta, de sa pulsen var gått ned. Så lenge jeg lagde lyd mens jeg pusta så klarte jeg å fokusere på det. Men flere ganger, spesielt da jeg kom inn i bilen og inn på legevakta begynte jeg å måtte hive etter luft igjen.

Jeg ville ikke se, ville ikke vise meg, bare gjemte meg i hendene mine, dekte for ansiktet og øynene, og tuta mens jeg pusta. Det tok vel en god halvtime før jeg klarte å fokusere på at det var noen som snakka til meg. Jeg klarte å nikke, og etterhvert også svare på spørsmål. De ville ikke slippe meg derfra før jeg tok hendene vekk fra ansiktet, og klarte å se på de.

Har aldri skjemtes så mye i mitt liv. Å sitte der som en forvokst, bortskjemt unge som griner for at man er redd.

Fikk sovemedisin og sykemelding ut uka.

Jeg måtte få T til å ringe jobben å si at jeg var blitt sykemeldt. Klarte ikke tanken på det selv, ville bare gjemme meg under dyna, slå av lyset og være alene.

Dagen etter måtte jeg på hastetime til psykiater. Viste meg tips til hva jeg skal gjøre om jeg får anfall igjen. Snakka mye om at alle tror man blir gal, det er ikke farlig, husk å kjenne på deg selv at du faktisk er i rommet, at du kan se taket og kjenne gulvet, om man begynner å miste kontakt med virkeligheten. "Hæ?"

Legen ville de første ukene ha meg tilbake i jobb. Fikk sykemelding for en halv uke i slengen. Det å måtte dra opp til legen to ganger i uka for å få ny sykemelding, for så å dra innom jobb å levere den, to ganger i uka, det gikk ikke bra. T ble med til legen, forklarte alt jeg ikke makta å si, mens jeg satt å gråt igjennom hele timen. Da skjønte han kanskje alvoret, og jeg fikk en måneds sykemelding.

Sjefen var ikke like lett å ha med å gjøre. Ringte meg, kjefta, skyldte på meg, at alle de andre må jobbe ekstra, det er best for meg å komme tilbake så ikke de andre blir sure, hun får så mye ekstra arbeid, det er så vanskelig å finne vikarer, jeg har satt henne i en veldig vanskelig situasjon, hun må vurdere å kansellere kontrakten min.

Jeg har hatt utallige samtaler med NAV, fag-foreninga og Arbeidstilsynet. Jeg vet mine rettigheter, og det vet nok sjefen også, så truslene hennes har hittil ikke vært noe annet enn trusler.

Oppfølgingsmøte var egentlig bare ti minutter med kjefting. Jeg satt på en stol og hun satt der med skjemaer og veiledninger, og kryssa av her og der mens hun gjentok alt hun hadde sagt på telefonen. Dårlig gjort, uærlighet, skulle ønske jeg kunne si opp, udugelig, hun var satt i en vanskelig situasjon, ikke hennes ansvar å følge opp, ikke hennes jobb å sende inn papirer til NAV. Bukka og nikka, før jeg takket for meg og gikk ut derfra.

I mellomtiden hadde jeg vært hos psykologen igjen, og fått høre at depresjonen i aller sterkeste grad var kommet tilbake, denne gang i selskap av angst.

Det var som å få et slag i magen, det jeg hadde lovt meg selv aldri skulle få skje igjen, hadde skjedd. Jeg som skulle vært på vakt, være obs på og nå hadde kunnskap til å forhindre, hadde likevel klart å snike seg innpå meg, så dypt at jeg var tilbake i samme stolen som for to år siden.

Jeg har ukentlige timer hos psykologen, og er så ofte jeg klarer innom legen. Nå har jeg begynt på et kurs om depresjon, kunnskap er visst et viktig verktøy for å takle situasjonen, selv om jeg har hørt det meste før uten at det har hjulpet.

Det tok over 2 måneder før jobben sendte inn papirer til NAV slik at jeg fikk utbetalt sykepenger. Måtte få T til å ringe å forklare situasjonen til et selskap som trua med inkasso, siden jeg ikke hadde hatt penger til å betale.

Jeg trodde kanskje at det skulle bli bedre å få penger. Jeg gikk bare å venta på det, for da kunne jeg betale regninger, kjøpe nye sko til jentungen, kanskje bruke litt på meg selv for å føle meg bedre. Gleda meg så veldig til de pengene kom på kontoen, da altså, skulle det bli bra. Pengene kom, alt ble betalt, penger ble brukt og satt på sparekonto. Men lykken, hvor ble den av?

Den uka var vanskelig. Det var jo faktisk forrige uke. Det var snakk om mye penger. Hvert fall i forhold til det jeg er vandt med. Men uansett hvor mange regninger jeg betalte, uansett hvor mye jeg prøvde å bruke på meg selv, så ble jeg ikke i bedre humør.

Fram til jeg fikk disse pengene, hadde jeg jo fått f.eks resterende lønnsutbetaling fra den gamle jobben. Fått penger på morran, skulle ut å handle, men kortautomaten sier "Ikke godkjent." Når jeg da sjekker kontofonen, ser jeg at lånet er trekt. Neste gang var det telefonregninga.

En dag hadde jeg jentungen med i butikken, hun hadde valgt seg juice, druer og kjeks. Da jeg skulle betale kom det igjen - "Ikke godkjent." Akkurat da tenkte jeg at nå klarer jeg ikke mer. Jeg var så langt nede, følte at jeg lå i en søledam av møkk og ble sparka og spytta på, igjen og igjen. Men det verste var at jeg måtte dra ut fra butikken, uten kjeksen, druene og juicen, med en gråtende datter på armen som ikke skjønte hvorfor hun ikke kunne få det mamma hadde lovet henne.

Tilbake til hverdagen..

Vel, hva skal jeg si. Jeg er sliten. Ikke så sliten at jeg holder på å gå på veggen, men litt oppgitt over at timene i døgnet ikke strekker til. Det er mye som foregår for tiden. Har begynt på skole (kveldsundervisning) med tilhørende lekser og prøver i de fleste fag. I tillegg har jeg kjøretimer i ny og ne, alt for få om du spør meg, med tanke på at oppkjøringa er om knappe to uker. Også er det jenta, så klart, som jeg automatisk prioriterer framfor alt det andre. Hun skal ikke lide av at jeg er dårlig på å planlegge og tilrettelegge. Må nok litt prøving og feiling til her, kjenner jeg.

I løpet av dagen skal jeg få til å aktivisere jenta, gjøre husarbeid (T svikter veldig på dette området for tiden -"du er jo hjemme nesten hele dagen, da kan vel du gjøre det?") samtidig som jeg prøver å få til en trilletur for å lukte på høsten og se det falne løvet, -jeg elsker høsten. Lekser, middagsspising og andre ting som feks å slappe av, se på tv, styre med hobbyer kan jeg se langt etter. Jeg må jo tross alt sove også.

Legen er skeptisk til at jeg har så mye å gjøre nå. Hun vil fortsatt ha meg inn til samtaler annenhver uke. Jeg har ikke så mye å si på samtalene, bortsett fra at jeg er sliten til tider, har ikke så mye tid til meg selv og ikke mye tid til å slappe av. Er jo ikke så mye å gjøre med det akkurat nå. Men det er jo bare for en periode, tenker jeg. Kjøringa er forhåpentligvis snart i boks, så slipper jeg å ha giring, clutch'ing, speilbruk og sånt i hodet. Så kan jeg fokusere på skolearbeid. Føler meg ikke komfortabel med å la svigermor passe jenta (selv om hun gjerne gjør det) både når jeg skal kjøre og gjøre lekser på samme dag. Da går det fort 4-5 timer.

Og for ikke å snakke om T og meg. En sjelden gang er jeg våken før han drar på jobb. Når han kommer hjem er det 5 minutter til jeg må gå til bussen. Ellers kommer jeg for sent, om jeg må ta neste buss. Jeg er hjemme rundt kl 22, da går han i seng. Huff, ikke akkurat noe å skryte av!

Men, skal sies at jeg kjente meg litt stolt i dag. Jeg tok med meg ei bok vi må lese ift. skolen, da jeg skulle ta buss til ei venninne i dag. Jeg leste og leste, mens jeg venta på bussen, i bussen, på vei hjem i bussen. Hadde såklart jenta med meg, i vogna. Akkurat da følte jeg meg litt viktig. Jeg er mamma. Jeg er student. Jeg klarer å kombinere.

Det er akkurat sånn jeg tror andre føler. Mennesker som jeg beundrer - folk som kan kombinere flere roller. Tror det er det som er å være sterk. Feil ord, men kommer ikke på et bedre.

Har ei jente i klassen, virker litt sånn viktigper-aktig i begynnelsen, men hun er nok egentlig veldig smart, lærevillig og interessert i det meste. Hun sitter å strikker i timene, har fancy briller, er engasjert og aktiv. Kjenner at jeg beundrer henne litt. Selv om mine briller ikke er så fancy, eller at jeg ikke har med strikketøyet mitt til timene, så er jeg også engasjert og aktiv. Og jeg er den beste mammaen jeg kan være. Så kanskje jeg skal beundre meg selv også innimellom.

Pur lykke

Alt går som det skal for tiden. Jeg fikk for mye penger fra Nav tidligere i sommer, og i helga fikk jeg et brev hvor det sto at jeg ikke trenger å betale de tilbake. Fikk også beskjed i dag at jeg kan gå på skole samtidig som jeg har foreldrepermisjon, helt til desember. Trenger altså ikke bekymre meg for å måtte jobbe i tillegg.

Og i neste uke skal jeg (forhåpentligvis) begynne med kjøretimer. Siden jeg får beholde pengene fra Nav har jeg nok i massevis til lappen, om jeg ikke stryker gang på gang.

Jenta er i strålende godt humør for tiden, til tross for to tenner som holder på å bryte ut. Også er det nydelig sommervær ute, T og jeg har det ganske bra for tiden. Inni hodet mitt så gliser jeg hele tiden, av og til klarer jeg ikke la være å smile heller, når jeg tenker på hvor godt jeg har det akkurat nå.

Vel, noen bivirkninger har jeg jo

Helt sien jeg begynte på anti-depressiva har jeg hatt mensen hver tredje uke, rimelig irriterende. Det er en bivirkning av tablettene. Fikk resept på sterkere p-piller, med høyere hormon-innhold. Vanligvis får jeg rydde og vaske-kick et par-tre dager før mensen. Men etter at jeg begynte på de nye p-pillene, er jeg helt i hundre hele tiden. Kan sitte på jobb å tenke på alt det som skal bli skinnende rent når jeg kommer hjem. Vaske vinduer, tørke støv, sortere kjøkkenutstyr. Men det er ikke alltid jeg har energi, eller tar meg tid til det. Har jo funnet ut at det gir umiddelbar mestringsfølelse, noe som er veldig godt i en travel hverdag.

Men, må innrømme at jeg er litt redd for at det kan utvikle seg til en ny tvangshandling. Å måtte rydde, vaske og ha alt på stell. En mellomting hadde vært greit, for jeg er ikke akkurat verdens flinkeste til å vaske huset. Men det betyr likevel ikke at jeg ikke bruker tid på det. Har snakka en del om det med psykologen (hun kaller seg selv det, så da gjør jeg også det), at jeg bruker mye tid på å bekymre meg og tenke på at jeg egentlig burde ha hatt det ryddig, og at jeg ikke har tørka støv på en god stund.

Tidligere har jeg ikke hatt energi eller overskudd pga alle tankene som har slitt meg ut. Nå er de tankene borte, kanskje jeg på en merkelig måte prøver å ta igjen for det tapte. Kompensere på en måte.

Har også hodet fullt av oppussingsplaner. Har lyst å male, skifte gardiner, vi trenger ny sofa, den skal stå akkurat der, også hadde det vært fint med to hvite lenestoler på andre siden av bordet, og et par fine lysestaker i vinduskarmen til høsten, og et lunt pledd i sofakroken, så kan vi sitte inne å kose oss i vår varme, beige stue, mens det er fyr i peisen. Jadda. Men, og det er et stort men, selv om hodet enda er fullt av tanker, så er det mine tanker. Og det er jeg som bestemmer når det er nok.

Det liker jeg.

Tilbake.

Klarte i siste liten å opprette bloggen min igjen etter å ha sletta den i april/mai. Psykologen sier det er veldig viktig å kjenne mestringsfølelse, og skrivinga mi er det jeg føler jeg behersker best. Det er så trygt å skrive her, om alt jeg skriver og opplever. Ingen som kan dømme, ingen som får vite mer enn det jeg forteller.

Det har skjedd så veldig, veldig mye siden sist. Jeg har ingen symptomer på tvangslidelser mer, ingen telling, ingen depresjon eller angst. Er litt redd for at et er bare tablettene som gjør det, virker som at jeg svever på en sky dagen lang, tenker at det er vel ikke normalt å være glad hele dagen lang? Kan gå rundt på jobb å synge og tralle, har lyst å skravle med alle kundene, er det vanlig å være så glad?! Ikke noe jeg har opplevd før hvertfall.

Har vært hos psykologen en gang i uka fram til nå. I dag avtalte vi at vi skulle ta en pause på 4-5 uker for å se om jeg klarer meg like godt på egenhånd. Hittil har jeg hatt veldig store framskritt. Har tatt teorien for bil-lappen, søkt og kommet inn på skole. Skal gå hjemme med jenta i høst mens jeg tar fag som privatist. Gleder meg til å få være hjemme med henne igjen.

Ang T og meg, har vi aldri hatt det bedre. Vi har snakka ut i det vide og brede, blitt enige om flere ting. Det er ikke lov å si "ingenting", om en av oss spør hva som er i veien. Jeg tok så veldig feil av ham tidligere i år, han ville jo bare være sammen med jenta, han også! Det gjør vondt i hjertet mitt å lese hva jeg har skrevet om ham. Skulle ønske jeg ikke hadde hatt de tankene, men husker hvor fortvilt og forvirra jeg var. Kan ikke sammenligne situasjonen med sånn vi har det nå.

Sent i mai var det et ektepar som kom å henta hunden. De leita etter en til hund som kunne være med de på fjellet. Har sett bilder av henne nå i ettertid, ser ut som at hun stortrives. Savnet er der, men unner henne alt godt, og vet at hun har det bedre der enn hos oss. Har ikke lenger konstant dårlig samvittighet for at jeg må fordele den lille energien min på alt og alle rundt meg, som tidligere endte i utmattelse og at ingenting ble gjort ordentlig, hverken lufteturer, kos med jenta eller husarbeid.

Nå har jeg fått veldig mange gode råd og hjelpemidler som hjelper meg i hverdagen. Må huske å prioritere meg selv, minne meg på at jeg trenger hvile og avslapping, samt prøve å øke selvtilliten. Som nevnt, må jeg prøve å gjøre noe som ofte gir mestringsfølelse, om det er å ta oppvasken, ha en god samtale eller å gjøre de tingene jeg har planlagt.

Hva nå da?

T var her i går igjen, etter at jeg hadde lagt jenta. Vi så film, jeg satt i armkroken hans. Jeg har savnet å være nær han, det har jeg ikke vært på flere måneder, selv om det bare er noen uker siden jeg flytta. Vi snakka en del etterpå, ble enige om at vi vil bo sammen. Ble enige om at vi skulle finne ut hvor vi skal bo, og hvordan vi skal fikse det. Gråt en skvett, vi kyssa et par ganger mens vi prata, før han dro. Det var en veldig koselig kveld.

I dag dro vi ut på middag, M og mannen var med oss. Etterpå ble T med hjem, vi var alene her med jenta. Han lekte med henne, var med på bading og stell, ga henne mat og la henne. Snakka litt mer. Han er villig til å flytte hit, om jeg er villig til å gi hunden min vekk. Han liker ikke hunder, har aldri gjort det, men siden jeg er så glad i dyr har han holdt ut i tre år. Men nå er han lei. Jeg synes det er kjempetrist å måtte gi henne fra meg, min aller beste venn som alltid har vært der for meg når T har vært sur og ikke har villet snakke med meg. Men som jeg sa til han, jeg trenger han mer enn jeg trenger en hund.

Om to måneder kommer foreldrene mine hit, på sommerferie. De skal bo her i en måned eller to, og da vil ikke T bo her. Han foreslo at vi bor i leiligheta vår fram til sommeren, mens vi prøver å få solgt den, så flytter vi sammen hit igjen. Med forbehold at foreldrene mine og søstra mi fjerner sine ting herfra. Vi kan jo ikke bo oppi deres ting, det er jo klart.

Det høres greit ut, egentlig. Men nå har jeg styrt så fælt med å få det koselig her, og føler at atmosfæren her er mye bedre enn i leiligheta, der har jeg aldri trivdes. Tror at for min del hadde det vært bedre om jeg ble her fram til vi skulle flytta hit. Men vet ikke hvordan T ville reagert på det. Og om forholdet vårt ville klart det. Og skal jeg pakke med meg alle tingene å flytte tilbake? Alle klærne mine, jentas klær, leker og ting og tang, for så å flytte tilbake? Det er snakk om noen måneder. Det går fort. Men på en annen side, det er veldig mange kvelder, mange ensomme timer.

Huff, jeg vet ikke helt hva jeg skal gjøre. Er så redd for at jeg sier at jeg vil bo sammen med T, for at det er det rette å gjøre. Tror jeg er redd for å si at kanskje jeg ikke vil. Jeg hadde jo sett for meg at det skulle være jenta mi og meg, bare oss. Men ble livredd når han sier at han vil ha delt omsorg. Det vil jeg ikke! Så da er jo det andre alternativet at vi flytter sammen igjen. Men, jeg vil bo sammen med han, jeg elsker han jo enda. Og jenta trenger pappaen sin, og vi trenger hverandre. Jeg er bare så veldig, veldig redd for at han ikke kommer til å forandre seg, slik han sier at han skal. At han ikke vil være den pappaen jeg ønsker at han skal være. En som vil gå i 17.-mai tog sammen med oss, trille vogna når vi er ute, kjøpe nye klær til jenta for de var bare såååå stilige.

Snakka nettopp med ei venninne på telefonen, mens jeg snakka om dette til henne gikk det egentlig opp for meg, sakte men sikkert, at T kommer aldri til å bli den mannen jeg vil ha. Den drømmen om å være sammen med han, mannen med stor M, det er ikke en drøm om T. Han er seg selv, og ingen andre, og kan ikke forandre seg til den mannen jeg vil ha. Kanskje det er derfor jeg har vært nedfor, utilfreds med tilværelsen, rastløs, irritert på han for at han aldri vil gjøre noe. Vi har egentlig ingen felles interesser, han sitter gjerne inne foran pc'en hele helga og alle kveldene sine, mens jeg sitter å drømmer om at han en gang vil bli med meg ut å gå tur i marka, eller traske gatelangs i byen midt på natta bare for å ha gjort det.

Jeg er redd for å være ærlig med meg selv. Redd for å innrømme at jeg er usikker. Redd for at T vil kreve 50/50 omsorg om vi ikke bor sammen. Redd for at eneste grunnen til at jeg sier jeg vil bo sammen med han, er at da mister jeg ikke jenta.

Men jeg tror, helt ærlig, at jeg, om jeg hadde visst 100% sikkert, ville valgt å bo alene om jeg hadde fått all omsorgen for jenta. Hater at jeg tenker sånn, for jeg klarer aldri helt å bestemme meg.

Den største frykten

T var her på torsdag, hadde med seg pizza, vi spiste, så tv og spilte spill. Snakka lite, men sa vi måtte prate. Han forklarte at det var vanskelig for han å se jenta, for hun ligner så på meg. Vondt å bli minnet på at jeg ikke er der sammen med dem sier han. Derfor han ikke har spurt om å treffe henne. Jeg hadde spurt om han ville ha henne i går, men da han dro herfra den kvelden sa han nei. Likevel ombestemte han seg seinere på kvelden, sendte ei melding og sa han ville ha henne likevel.
Da jeg henta henne seinere hos han, sa han at jeg ikke fikk ta senga hennes med meg, for etterhvert ville han at hun skulle sove hos han. At han ville kjempe for 50/50 omsorg. Han venter på at vi skal dra til mekling slik at de skal bestemme, han tror at det er de som vil bestemme hvilken omsorgsfordeling vi får. Jeg spurte om han etter noen timer med jenta, har bestemt seg for at han kommer til å klare å ha henne 50% av tiden. Han som sa torsdagskveld at han så på det å ha henne som en jobb, og at han ikke likte å ha henne alene lengere perioder av gangen, for da ble han stressa og irritert. Likevel sier han det med at han vil kjempe for 50/50.

Og da kommer tankene, frykten, angsten. Han vet at jeg går til "psykolog", at jeg har fått diagnosen deprimert, paranoid, med tvangstanker. Og at jeg har begynt på medisin. Kommer han til å bruke det mot meg? Kommer han til å bli slem, si ting om meg som setter meg i et dårlig lys? Kommer han til å ta i bruk skitne triks for å vinne omsorgen for jenta? Jeg klarer ikke å se for meg å ha henne 50% av tiden, jeg har jo hatt henne døgnet rundt siden hun ble født. Det har jo alltid vært meg og henne. Alene, en sjelden gang har T vært der. Vi blir innkalt til mekling etter påske, jeg kjenner at timene og dagene virker som måneder og år, alle tankene surrer i hodet.

Det var akkurat dette jeg var redd for. Jeg sa til han at om vi skulle prøve igjen, måtte han først vise at han brydde seg om jenta. At han ville være pappa, vise omsorg, ta hensyn og ansvar. Og da bestemte han seg plutselig for å gjøre det uten meg. At han vil ha omsorg for henne uten at jeg er der. Det var jo ikke det jeg ville! Jeg vil at vi skal være en familie, oss tre sammen. Ikke han og jenta, meg og jenta, hver for oss.

Men det er så vanskelig! Han sier han savner oss, elsker oss, vil være sammen med oss. Men så gjør han noe sånn som dette. I tillegg sier han at han nekter å flytte fra leiligheta. Leiligheta vi kjøpte sammen. Leiligheta hvor jeg ikke vil bo, for det er upraktisk og vanskelig for meg. Opp og ned fra andre etasje med barnevogn og hund, flere ganger om dagen. Det er ikke upraktisk for han, for han går aldri tur med hverken vogna eller hunden. Han ser ikke at det blir vanskelig. Jeg sier han kan flytte hit hvor vi bor nå. Akkurat like stor leilighet, det er i en kjeller, med store vinduer, stor hage, garasje, og veldig fint. Skal hans bo-preferanse ødelegge for forholdet vårt? Ønsker han det så lite? Eller er det jeg som bør føye meg?

Nei. Jeg er lei av å leve etter hans ønsker. Jeg krever aldri noe for meg selv. Og dessuten er jeg drittlei av å mase på han, for at han skal gjøre ting for hans beste, og for jenta sitt beste. Han tror enda at grunnen til at jeg spør om han vil være sammen med jenta, er at da får jeg fri. Jeg har prøvd å banke det inn i hodet hans, jeg har grått og skreket det til han, jeg trenger aldri fri fra jenta mi! Det er for hennes skyld at jeg vil han skal være med henne. Og for hans skyld. Han kjenner ikke henne, hvordan skal han klare å ha henne hos seg 50% om han ikke kjenner henne? Han vet ikke hvor lenge hun bruker å være våken om gangen, hvor ofte hun spiser, hvor mye hun trenger å sove, når hun må våkne fra siste blunden så hun får sove til natta. Han har aldri vist interesse, aldri tatt initiativ til å ville vite.

Føler at han ikke fortjener å få ha henne så mye. Kanskje en helg i ny og ne, men aldri 50/50! Hvordan skal jeg klare meg uten jenta mi? Etter at han hadde vært her på torsdag, skrev han i en melding, at han ikke ville bruke tid på å bygge opp noe som jeg snudde ryggen til med en gang vi møtte en motbakke. Hva?!?! Motbakke? Jeg ble så sint at jeg ikke fikk sove. Tidenes underdrivelse. Kan man kalle alle disse problemene en motbakke? Og "med en gang vi møtte en motbakke" - hæ? Kjenner jeg blir forbanna. Kvalm. Hva er det han tenker med? Er han helt ute av stand til å se situasjonen fra min side? Først ammeproblemer, fødselsdepresjon (legen mente det var en forverring av depresjonen jeg allerede har) så at han trekker seg unna og lar meg ta alt ansvaret, så skylder han på meg?????

Huff, jeg vet absolutt ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker han, jeg savner det vi hadde. Men når han oppfører seg slik, er det i det hele tatt mulig at jeg skal klare å like han som person igjen? Han er barnslig, usaklig, egoistisk, tenker kun på seg selv. Jeg er sliten. Lei av å kjempe. Først for at han skulle bry seg om jenta og meg. Så for at han skulle skjønne (noe han enda ikke gjør), og nå må vi bestemme og finne ut hva som er i jentas beste interesser. Hun er så liten, hun har ikke godt av å flytte fram og tilbake. Hun trenger stabilitet, trygghet. Jeg vet at jeg allerede gir det til henne, som jeg har gjort i hele hennes liv. Er mer usikker på om T er i stand til det. Hva når han blir sliten og irritert, blir det som før? Da lå hun i babygymmen eller i vippestolen foran tv'en mens han satt inne på et annet rom og spilte på pc. Først når hun gråt gikk han til henne og tok henne opp. Da visste han ikke hva hun ville. Prøvde med mat, prøvde å skifte bleie, prøvde å legge henne. Ble irritert om hun ikke ville sove, for han ville jo spille pc-spill. Jeg prøvde å si at hun ikke var trøtt, hun ville ha selskap. Da kunne han sette seg i sofaen med henne på fanget å se på tv. Da hadde hun selskap, og ble underholdt av tv'en.

Jeg liker ikke tanken på å gi henne fra meg, og ikke vite hva de gjør når hun er der. Sist hun hadde vært der var hun veldig stressa da hun kom tilbake. Hun var helt apatisk, smilte ikke, lo ikke, lekte ikke. Det sa jeg ifra om til T, men da fikk jeg en overhøvling, for det er da pokker ikke bare jeg som vet hvordan man tar vare på et barn.

Han skal ha henne i morgen, det gruer jeg meg litt til. Selv om jeg har sagt at han må bry seg mer, så frykter jeg at han kommer til å virkelig stå på for å få halve omsorgen. Jeg vil vente til hun er større, hun får jo ingenting ut av det nå. Jeg ser for meg at han kan komme på besøk hit 2-3 ganger i uka, da kan kanskje vi finne tilbake til det vi hadde.

Ingen bivirkninger

Ei uke på medisin, nå merker jeg ikke bivirkningene. Svetter enda som en gris, kler meg som om det var midt på høysommeren. Pappa dro i går, nå er det bare meg, jenta, M og mannen hennes. De drar hjem neste uke, da blir vi alene her, jenta mi og meg. For første gang skal vi bo alene, helt alene. Bare hun, og bare meg. Og hunden. Kjenner at jeg gleder meg litt, da kan vi gjøre akkurat som vi vil. Rydde vekk alle tingene her, rydde plass til oss. Det jeg gruer meg til er å ikke ha en backup. Om jeg roter det til, enten med økonomien eller hva det nå skulle være. Ingen som passer på meg. Er vel det som er å være voksen. Foreldrene mine bor tusenvis av mil unna, i utlandet, de jobber som frivillige og har ikke anledning til å hjelpe om det skulle være noe. Har aldri vært flink til å passe økonomien, men nå er jeg nødt til å lære.

I neste uke skal jeg til legen igjen, lurer veldig på hva vi skal snakke om da. Hun ville øke dosen, men tablettene virker jo allerede. Vet ikke om hun vil øke likevel.

Lyse dager

Helg.
Har slappa av i helga. Lørdag var vi i byen, handla litt, spiste ute. På kvelden dro jeg i bursdag til ei venninne, mens M var hjemme med jenta. Hadde stelt, gitt mat og lagt henne, alt hadde gått kjempefint. I bursdagen slappa jeg av, lo masse og kosa meg. Snakka om T og meg, flyttinga og om å være alene med jenta. Fikk veldig mye støtte og gode råd fra uventet hold, ei venninne av venninna mi som jeg ikke har hatt kontakt med tidligere.
M sier hun merker forskjell på humøret mitt nå. Hun merker lett om jeg er i dårlig humør eller stressa, nå har hun lagt merke til at jeg har vært i godt humør. Vi ler, tuller, koser oss, er søstre. I går gikk vi lang tur, jenta sov i vogna og hundene fikk trim, var ute over en time.
Jenta har sovet lenge om nettene, men sover lite på dagen. Litt slitsomt, men moro å være så mye sammen med henne. Hun utvikler seg så raskt, bare på ei uke har hun begynt å snu seg på siden, bøyer knærne og strekker seg etter tærne. Humøret mitt er veldig bra for tiden, stresser ikke, blir ikke irritert eller sint. Føler det går rette veien, går en fin vår og lysere dager i møte med godt humør og godt mot.

Barndommen.
Mamma var dagmamma da vi var små. Trodde ikke hun ville ha oss som unger, derfor måtte hun passe andre sine. Hun var jo på jobb, og måtte gi oppmerksomhet til de andre barna. Jeg følte meg oversett, de andre var viktigere enn hennes egne barn. Da, og når hun begynte å jobbe utenfor hjemmet, fikk vi ofte kjeft da hun var ferdig på jobb og var sliten og irritert. Det var oss hun tok ut aggresjonen på. Husker en morgen da jeg hadde begynt på skolen, var rundt 7-8 år. Følte meg ikke bra, sa til mamma jeg var syk og ikke ville på skolen. Hun ble sint, sparka meg bak mens hun hadde tresko på. Jeg sto på badet. Da hun hadde gått ut derfra, svimte jeg av, falt med ansiktet først ned på den høye dørstokken. Hun kom løpende, tok meg på fanget, gråt og gråt, sa det aldri skulle skje igjen.

Tvilen begynner å gi seg.

Fredag.
Ingen kvalme i dag. Uvel i magen, hodepine. Svett. Rennende, klam, kvelende svette. Men har forandra mening om tablettene, jeg er ikke lenger skeptisk til de. Var overbevist om at antidepressiva var bare tull og de forandra mennesker til det ugjenkjennelige, og man ble avhengige.
Jenta sov hele natta uten å våkne for mat. I stedet våknet hun halv 7 på morningen. Klarte å drøye en halvtime. Fikk en blund på formiddagen, jenta ville ikke sove i det hele tatt, men M passet henne. Var i byen med nevøene, M og pappa, og jenta såklart. Mye svette, men ingen stress. Mye bæsj også, jenta var visst ikke blitt noe særlig bedre i magen.
T ville ha meg på besøk i dag. Middag og kanskje en film. Snakke litt, være kjærester. Ingen krangling, bare kose oss. Det ble ikke noe av, klarte ikke bestemme meg om jeg ville dra. Ringte han nå i kveld og spurte hva han ønsket å få ut av det. Ville prøve igjen, se om vi klarte å finne fram til det vi hadde før. Sa jeg skulle prøve å komme, men det ble for sent i dag. Snakka med han på nett nå, han ville ha jenta litt i helga, men han skulle sove lenge i morgen, dra på besøk før han skulle ut å drikke. Blir forbanna, han sier én ting, og i neste øyeblikk sier han en annen ting. Sa at jenta godt kunne overnatte hos han i helga, om jeg ville. Svarte at det er jo ikke hva jeg vil som er viktig, jeg vil jo at han skal ville! Han trenger å vise at han vil gjøre en innsats, vise at han ønsker å være pappa og kjæreste. Gjorde vel et forsøk med dette besøket, men føler oppførselen etterpå trakk det hele rett ned i dass. Da jeg sa det med at det er han som må ville, svarte han bare "glem det, snakkes" og logget av. Barnslig. Har lyst i å drite i hele greia. Vi har det jo bra her. Kanskje det er derfor jeg føler meg bedre, at det ikke er tablettene, men siden vi har flytta vekk fra veldig mange problemer.

Han har jo sagt at det er pga stressanfallene, irritasjonen og det ustabile humøret mitt at han ikke vil bo sammen. Så har selvfølgelig tenkt at kanskje det er håp om tablettene virker. Men de kan dessverre ikke gjøre han moden nok til å være den mannen jeg trenger at han skal være.

Paranoia.
Sett filmen 'Trueman Show'? Der har du meg. Har i mange, mange år visst at det er noen som overvåker meg. Vet ikke hvem de er, men de er der. Overalt. De har planta kameraer overalt rundt meg. Bak speilet på badet, i dusjen, over do, i tv'en, på soverommet. I alle rom er det kamera. Og folk jeg kjenner jobber for dem. Venner går av og til med skjult kamera og mikrofon når jeg er sammen med de. Da jeg fortalte legen at jeg av og til hadde lurt på om det var kamera inni jenta mi, om hun også var sendt til meg av dem, da så hun bekymra ut igjen. Forta meg å si at jeg vet jo at det ikke er sant, og at ingen i verden har interesse av å vite hva jeg driver med. For det VET jeg faktisk. Men likevel kommer disse tankene veldig ofte. Om noen stirrer på meg når jeg tar bussen, lurer jeg på om han filmer meg eller følger med meg.
Skal jeg gjette hvorfor det har blitt sånn, tror jeg det kommer fra da jeg var liten. Skjønte ikke hvorfor noen ville gi stygge, stille meg oppmerksomhet. Det måtte være en grunn til det. Var skremt om noen så på meg, hvorfor?? Livredd for at noen skulle snakke til meg, turte ikke svare. Om jeg svarte, ble jeg ofte ledd av, siden jeg var så redd at jeg kunne si noe som var helt på jordet. Lettere å ikke si noe som helst da.
Selv i dag kommer tankene. De er ikke så ille som før, for jeg er fullstendig klar over at ingen bryr seg om hva jeg gjør. De ligger ikke i bakhodet som før, men de kommer plutselig om jeg ikke er på vakt. Det er derfor jeg er sliten. Må hele tiden være på vakt, tenke at jeg ikke må tenke. Prøve å stenge tankene ute. De feile tankene, de får ikke komme inn i mitt hode. Men tanker er tanker, og jeg tror filteret mitt er sprengt etter å hatt hodet fullt av tanker hele livet. Før gleda jeg meg til å dø, for da trengte jeg ikke å tenke mer.

Dag to. Og litt mer av historien.

Torsdag.
Skeptisk i morrest om jeg skulle ta en tablett. Men jeg gjorde det, visste jo fra i går hva jeg hadde i vente. Stålsatte meg, venta på kvalmen og alt det andre. Den kom, men langt fra så ille som i går. Var svett, hetetoktene kom og gikk. På tirsdagen sto jeg og gråt mens jeg lagde frokost. Pappa var der, søstera mi, M, var der. Ingen reagerte. Vi er ikke en sånn familie som reagerer på sånt. Jeg var så stressa og nervøs pga timen hos legen, alt gikk galt. Jenta sov lenge, og jeg klarte ikke stå opp i rett tid, så vi forsov oss i tillegg. I dag gikk faktisk dagen helt knirkefritt. Sa til M at det må jo være psykisk, tablettene kan jo ikke hatt virkning allerede. Var i bassenget med pappa, M, to tantebarn og jenta. Ut på kafè og spiste med samme gjengen, gikk tur med hunder og barnevogner, lekte med alle ungene i stua. Ingen stressanfall, ingen irritasjon eller sinne. Jenta har grått, men det har ikke gjort noe.

Tvangstanker.
Jeg teller. Tror det begynte da jeg var 4-5 år. Under trappa i kjelleren, og i kjellerbodene bodde det troll, skumle vesner og spøkelser. Det sa M da vi var små. Jeg hadde aldri sett de, men jeg visste at de var der. For storesøster visste jo alt. Tv'en sto i kjellerstua, og hver kveld etter barnetv løp vi om kapp opp trappa, den som kom sist måtte ned igjen for å slå av tv'en. M lot alltid lillesøster, R, komme før meg, så det var jeg som måtte ned igjen. Ned til trollene og monstrene.
Jeg var livredd. Turte ikke se mot boddørene, turte ikke puste. Løp ned trappa, slo av tv'en som sto innerst i stua, løp alt jeg klarte opp trappa. To, tre, fire trinn om gangen. Tretten trinn i trappa. Tretten trinn til jeg var oppe, til monstrene ikke kunne nå meg. Monstrene som var akkurat ett trinn bak meg. En, to, tre, fire, fem, seks, syv, åtte, ni, ti, elleve, tolv, tretten, TRYGG! Jeg var i live, jeg var ikke død, monstrene hadde ikke nådd meg, hadde ikke fått tak i meg så de kunne spise meg, rive meg i filler og drepe meg. Hver kveld. Barne-tv, løpe for livet, kveldsmat, legge seg, ligge å grue seg til dagen etter, kanskje monstrene fikk tak i meg da?

Tilslutt måtte alle trapper telles. Kjedelig å gå i trapper, begynte å telle for å få fortgang i det. Etterhvert som jeg ble eldre, og vokste opp som en innesluttet, blyg og sjernert ungdom, var det enda trygt å telle. Telte hjørner. Bordhjørner, skaphjørner, hjørner i rommene, hjørner i vinduskarmene. Alt som hadde hjørner kunne og måtte telles. Så ble det mennesker. Føtter, armer, skuldre, hode. Hake, munn, nese, ører, øyne. Mennesker på tv. Alt måtte telles. Og det måtte være systematisk. Nederst til øverst. Fra høyre mot venstre.

Må alltid telle. De siste årene har det stort sett vært vinduer. Alle vinduene, hele tiden. Entotrefirefemsekssyvåtteniti - entotrefirefemsekssyvåtteniti - entotrefirefemsekssyvåtteniti - entotrefirefemsekssyvåtteniti. Sånn kan det gå flere minutter. Flere ganger. Er jeg på besøk klarer jeg nesten av og til ikke å føre en samtale. Umulig å følge med hva som blir sagt om jeg er på en ukjent plass, uten oversikt over hvor vinduene er eller hvor mange vinduer det er.

Dette er meg, og dette er mitt liv.

Mars '10.
Hadde knapt rukket og legge testen fra meg ved toalettet før resultatet lyste mot meg. Gravid. Vekte T - "Oi." sa han. "Var det ikke det du ville?" Etter 9 års samboerskap og ingen barn hadde vi bestemt oss for å slutte med prevansjon, og ta det med ro - la det skje når det skal skje. Ca 6 måneder senere var resultatet der. "Oi", sa jeg også.

Desember '10.
Vår lille prinsesse ble født. Ti fingre, ti tær. Mammas øyne og munn, pappas nese og ører. Vi var i himmelen. I løpet av svangerskapet hadde jeg blitt helt forelsket i denne lille skapningen som vokste inni meg. Jeg hadde sunget til henne, snakket til henne, strikket til henne, handlet til henne og elsket henne.
Skyene i himmelen vi var i begynte å bli grå. Hun ville ikke die. Hun ville ikke suge, hun ville bare sove. Sov i tre dager. Puppene mine ble dratt i, dytta inn i munnen på henne, som bare lå å gråt. Jeg gråt. T gråt. Jordmora som var på vakt den helga var det lite hjelp i. Tredje dagen fikk hun morsmelkerstatning, og kunne sove uten å være sulten.

Jula '10.
Svigermor kommer på besøk før jul. Er høyt og lavt, rydder, vasker, lager mat. Jeg vil sitte i fred i min egen stue. Jenta som er alt for tynn dier ikke. Jeg prøver, legger henne til, klemmer ut melk, frister med puppen. Ingenting. Gråt. Sinne. Tårer - både mine og hennes. Helsesøster kommer. Sier jeg må pumpe, annenhver time. Jeg ammet, flaskematet, bysset i søvn og pumpet. Da jeg var ferdig, så var det på tide med en ny runde.
Jeg var tom. Tom for energi, tom for følelser. Ingen tid til å sove, ingen tid til å spise. Jenta mi likte meg ikke. Hun ville ikke ha meg som mamma. Var redd for at jeg ikke skulle klare å elske henne, om hun ikke elsket meg.
Den nest siste dagen i året sa T at nå måtte det være nok. Han så at jeg ødela meg selv, og ødela for alle. Jeg hadde grått i nesten en måned, over sorgen jeg følte. Jeg var ikke i stand til å være mamma. Det eneste jeg ville var å amme, det var den eneste måten jeg visste hvordan å være mamma.

Nyåret '11.
Det gikk ikke en dag hvor jeg ikke tenkte på ammingen. Jeg ville så gjerne gjøre et nytt forsøk. Det gikk et par uker før tårene kom tilbake. Følte jeg hadde gitt opp for tidlig. Sint for at jeg ikke hadde søkt mer hjelp. Nå var jenta større, kanskje det ville være lettere for henne å die. Tok det opp med jordmor på fødselssamtalen, jeg husker entusiasmen hennes da jeg fortalte at jeg ville prøve å pumpe meg så jeg fikk melk. Gikk ut derfra med stjerner i øynene, dette skulle jeg klare.
Jeg pumpa hver andre time, i en hel time, hele dagen. Lenge. I mange uker. Det gikk helt fint, følte jeg hadde kontroll på situasjonen. Men det tok ikke lenge før den dårlige samvittigheten kom snikende. Jeg hadde igjen ikke tid til å spise, til å sove eller gå på do. Og ikke minst hadde jeg ikke nok tid til å være sammen med jenta mi. Dro til legen, hun råda meg til å slutte. Mente det ikke var å amme jeg ville, men at det var et annet underliggende problem jeg prøvde å fikse. Hadde jeg bare visst.

Februar '11.
T var sliten. Han visste ikke hva han skulle gjøre, det hjalp ikke å trøste, han visste ikke hva han skulle si eller gjøre. Han trekte seg unna både meg og jenta. Han sa jeg måtte si noe til noen. Da helsesøster spurte på 3måneders-kontrollen hvordan det gikk, bestemte jeg meg for å fortelle. Jenta har det kjempebra, men det går ikke så bra med meg. Hun forsto, sa akkurat det jeg trengte å høre. Dagen etter ringte jeg legen, fikk hastetime et par dager etter. I mellomtiden her hadde jeg lagt ut et innlegg på forum hvor jeg hadde skrevet om problemene mine. Problemer jeg aldri har fortalt til noen. Viste innlegget til legen, klarte ikke fortelle selv. Vi snakket lenge. Jeg fortalte om oppveksten min, om dårlige minner, dårlige opplevelser, skuffelser, redsel, frykt for å bli forlatt. Ble henvist til VPT, til psykolog.

Mars '11.
Jeg gråt, stressa, var sint og irritabel. Likte ikke å ikke vite hva som kom til å skje nå. Hva kommer psykologen til å si? Hva skal vi snakke om, hva vil andre tro om de får vite? Det gikk to uker før jeg fikk min første time. Kartlegging. Hun snakket, jeg gråt, jeg snakket og gråt. Fikk ny time ei uke seinere. Hun sa det kom til å ta tid før jeg fikk ny time, men tydeligvis var jeg et hastetilfelle. Det var deilig å ikke ha så lang tid å bekymre meg på.Neste time var hos ei ny dame. Russisk, med gebrokken, men sjarmerende aksent.
Det var veldig lett å snakke med henne, men vanskelig å snakke om alt dette.

April '11.
Lørdag.
Dagen før jenta ble fire måneder krangla T og jeg. Han hjalp ikke til, han snakka ikke til meg, han ville ikke være sammen med jenta. Skifta ikke bleier, ville ikke mate, orka ikke passe henne. "Om det ikke blir bedre, tar jeg jenta med meg og drar" sa jeg. - Ja så dra, da, sa han. To dager senere pakka jeg kofferten og dro.
Tirsdag.
Dagen etter hadde jeg ny time hos "lege i spesialisering". Det var tungt, siden alt var kaos. Følte jeg ikke hadde noe hjem, at ingen tok vare på meg. Jeg tok vare på jenta, på T og på hunden. Men hva med meg? Jeg var sliten.
På timen snakka vi ut. Jeg fortalte mer, utdypte det hun hadde i henvisningen. Hun så bekymret ut. Jeg ble redd, skal jeg holde igjen? Skal jeg ikke si mer? Lyge? Frykten for at jenta mi skulle bli tatt fra meg var og er veldig stor. Vi snakket i over en time. Til sist gikk hun igjennom en obligatorisk sjekkliste, spurte mange spørsmål. Har jeg noen gang tenkt på å skade meg selv? - Nei. Har jeg noen gang tenkt på å skade datteren min? - Nei! Jeg følte at jeg ikke klarte å si tydelig nok at aldri, aldri, aldri ville jeg latt noe skje med jenta. Jeg prøvde å rope det, men klumpen i halsen tok stemmen min.
Onsdag.
Jenta ble syk. Feber, oppkast, diarè. Spiste ikke, sov dårlig. Ble ingen time hos legen min denne uka.
Tirsdag.
Ny time. De hadde diskutert saken min, legen og hennes team. Nå fikk jeg høre det. Jeg holdt pusten.
Langvarig ubehandlet depresjon, som har ført til at pasienten har utviklet tvangstanker/-handlinger for å kjenne mestringsfølelse, samt paranoia og psykoser.
Mens jeg prøvde å fordøye hva hun sa, forklarte hun hva de trodde hadde skjedd. Hvorfor det hadde blitt sånn, hvorfor jeg hadde alle disse tankene.
Jeg fikk medisin. Antidepressiva. Jeg ville først ikke ha de da hun nevnte det ved forrige time, men har vært så irritabel, sint, lei meg og sliten, møkk lei, denne uka at jeg var nødt til å prøve. Siste utvei.
Onsdag.
Jeg tok en tablett tidlig på morgenen. Tok en times blund mens jenta sov ute i vogna. Da jeg våknet var jeg så kvalm som jeg aldri har vært - hetetokter, kvalmen bølget igjennom kroppen min. Hodepine, var sikker på jeg skulle svime av. Diarè. Urolig i magen. Ingen apetitt. Sandpapir i munnen. Men kvalmen var verst. Legen hadde ikke nevnt kvalme som en bivirkning, selv om det sto først på lista over veldig vanlige bivirkninger. Jeg klarte ikke å spise resten av dagen. Drakk masse vann, ble aldri kvitt tørsten, ble aldri fuktig nok i munnen.
Hele dagen tenkte jeg at dette går ikke. Hvordan skal jeg klare å ta vare på jenta mi, om jeg ikke klarer å stå oppreist? Om jeg bare har lyst å legge meg ned, kaste opp, må hele tiden på do, bare vil sove? Jeg klarer hvertfall ikke å bli bedre.
Nå på kvelden skifta jeg den første tissebleia på hele uka, den første bleia som ikke var smurt inn med diarè. Hun hadde tissa. Jeg ble kjempeglad, kanskje jenta begynner å bli frisk. Jeg følte meg ikke så ille når jeg tenkte over hvor syk jenta har vært. At hun også har vært dårlig og hatt vondt i magen. Jeg sa at mamma har tatt vondten bort. Nå har mamma vondten inni sin mage. Men det gjør ingenting, så lenge du ikke har vondt. Og jeg mente det. Akkurat da bestemte jeg meg for å prøve denne medisinen. Legen mente bivirkningene kom til å gi seg etter en uke eller to, maks fire. Det klarer jeg å holde ut, sa jeg til jenta mi. Jeg gjør alt for deg.